Mor Godhjerta på Stortinget

Karin Andersen (SV): Et samfunn skal være et fellesskap hvor alle skal være trygge på at de blir tatt vare på.
Foto: Stortinget
Hun vil ikke ha noe av at noen kalles svake; de er vanskeligstilte, de har hatt uflaks, insisterer stortingsrepresentant Karin Andersen (SV). Ikke liker hun tittelen Mor Godhjerta, heller.
202Shares

–Jeg tror ikke jeg er snillere enn andre folk, sier hun.

– Jeg vil bare at folk skal ha makt i eget liv, de skal ha betingelser de kan leve med. Et samfunn skal være et fellesskap hvor alle skal være trygge på at de blir tatt vare på.

Led aldri noen nød

Karin Andersen (68) vokste opp på Eidskog, litt sør for Kongsvinger. Faren var skogsarbeider, moren husmor. Karin fikk det sosiale engasjementet inn med morsmelka. 

– Je har jo vøksi opp i trange kår økonomisk, men i en fin familie, sier hun på kav hedmarking.

Koronapandemien gjør at hun velger å ta portrettintervjuet digitalt. Det blir likevel ikke så stivt som fryktet, for Karin Andersen er et  drevent intervjuobjekt som ikke trenger mange stikkord for å prate i vei. Hun svarer liketilt og greit der hun sitter foran oss i en knall rød genser, en farge hun bruker mye og som kler det halvlange, blonde håret godt.

 – Vi led aldri noen nød selv om vi ikke hadde flust med penger. Vi var tre jenter, jeg yngst og foreldrene våre var veldig arbeidsomme og flinke. Og de var gode mennesker. De var begge opptatt av å bedre samfunnet nedenifra. 

 – Flyktningene er sterke

Faren var med i fagbevegelsen, moren i Sanitetsforeningen. 

– Jeg ble nok veldig prega av at foreldra mine var så politisk engasjerte. Jeg skjønte tidlig at det ikke er noe som heter svake mennesker, det handler om vanskeligstilte personer, om sårbare folk som er i avmakt. Du er ikke et svakt menneske fordi om du ikke har god råd, fin jobb eller alt på plass i livet ditt. Det var mange sterke, fattige mennesker på Eidskog! Noen av de sterkeste menneskene jeg vet om i dag, er flyktningene. De har forlatt hjemlandet sitt, mennesker de er glade i, alt de er vant til. De har opplevd ting på flukt mange ikke ville ha tålt. Så kommer de hit og skal tilpasse seg alt det fremmede, men de blir aldri «norske nok». Da knekkes folk og det må det bli slutt på. Det gjelder jo både innvandrere og flyktninger. 

Noen av de sterkeste menneskene jeg vet om i dag, er flyktningene.

 Karin Andersen innrømmer at hun selv kan slite med fordommer. 

– Man er mer trygg på de man kjenner godt enn de man ikke kjenner. Vi må erkjenne at vi har fordommer noen og enhver. Vi er snare til å tenke at det har med kulturen og egenskaper å gjøre når en innvandrer gjør noe galt, men vi tenker jo ikke at alle bergensere er slik eller sånn dersom en i Bergen har gjort noe dumt. 

Fornærmelsen i Jordan

Vårt intervjuobjekt for dagen sier hun tror hun ville ha hatt store problemer bare ved å flytte til Finland: 

– Jeg ville vært i en avmaktssituasjon fordi jeg ville vært underlegen de andre. Det handler mye om den tause kunnskapen det tar år å tilegne seg, om fakter og kroppsspråk og måter å gjøre ting på som er fremmede for dem som kommer utenfra, men selvfølgelige for de «innfødte». 

Fakter og interne regler kan skape kluss om man bare er på kort jobbreise til et annet land også. Som da Karin Andersen var i Jordan: 

 – Under et møte med parlamentspresidenten hadde jeg beina i kors. Jeg vippa med føttene så skosålene syntes. Ikke visste jeg at det var uhøflig før han plutselig reiste seg og forlot rommet!

 – Ikke alle kan lukke kontordøra

Karin Andersen jobbet åtte år som barnehageassistent da hun var i 20-årene. I den perioden ble hun skilt og måtte sykemelde seg. Hun mener at sykemelding noen ganger er en god løsning på et sosialt, personlig problem. 

– Ikke alle har jobber hvor du kan lukke kontordøra og tillate deg selv å gråte litt. Jobber du i en barnehage kan du ikke gå rundt og være lei deg foran barna og foreldrene. Det må være lov å få en timeout når livet er vanskelig. Får man tid til å få hodet over vannet igjen, tror jeg det minsker sykefraværet på sikt heller enn å øke det.

 Veien inn i politikken

Samtidig som hun jobbet i barnehagen engasjerte hun seg politisk som fylkestingsmedlem, fylkesvaraordfører i Hedmark og medlem av Kongsvinger kommunestyre. Hele tiden for Sosialistisk Venstreparti (SV). 44 år gammel studerte hun samfunnsplanlegging ved Høgskolen på Lillehammer.

Karin Andersen har vært stortingsrepresentant for SV de siste 23 årene. Hun har mottatt en rekke priser: I 1988 fikk hun Klar Tale-prisen, i 2008 Årets Fattigmann og i 2014 fikk hun Annette Thommessens minnepris for sitt engasjement for asylsøkere i Norge. Andersen har også fått Godhetstyrannprisen fra Norsk Folkehjelps ungdom og i 2009 mottok hun Norges Handicapforbunds hederspris.

Taletrengte Andersen

SV-representanten er ikke den som sitter stille i salen og lytter til de andre stortingsrepresentantene. Faktisk er hun en av de mest taletrengte. I en opptelling Dagbladet fikk utført i 2017 viste det seg at Andersen i løpet av stortingsperioden hadde vært hele 1072 ganger på Stortingets talerstol.

– Jeg er ikke valgt for å holde kjeft, uttalte hun den gang og det samme sier hun til Utrop i dag. 

– Skal man jobbe for for dem som har lite penger og ingen makt, er man nødt til å si fra ofte! 

Foto:Marius Nyheim Kristoffersen.

 

Jeg er ikke valgt for å holde kjeft!

Problemene de svake gruppene – kremt; vanskeligstilte – møter er alle  menneskeskapte, mener Andersen.

– Det er derfor vi kan gjøre noe med dem. Vi må fordele penger og makt på en bedre måte. Det kan ikke fortsatt være sånn at den viktigste forutsetningen for å lykkes er hvilken familie man er født inn i.

– Er det noe du er ekstra glad for å ha fått gjennomført ?

– Nå er det jo lite man gjør helt alene i politikken. Jeg engasjerte meg tidlig, allerede i 1974, for at alle som ønsket det skulle få barnehageplass. I 2006 ble dette realisert – det gjelder med andre ord ikke å gi seg! Likekjønnede ekteskap er en annen viktig sak SV har fått gjennomført. Jeg husker veldig godt da det på  60-tallet gikk opp for meg at mannlig homofili var straffbart i Norge. Jeg gikk første året på det som den gang het gymnaset og fikk helt sjokk – var det mulig, liksom. Senere har jeg vært med på å drive frem loven mot diskriminering mot funksjonshemmede, en gruppe jeg har engasjert meg sterkt for. Det hersker forresten en god del stakkarsliggjøring når det gjelder funksjonshemmede. Det tyter av «snille fordommer». Men det handler ikke om å være snill. Det handler om at alt prat om å stoppe diskriminering og sikre at folk blir likestilt ikke bare forblir fine ord.  

– Hva savner du mest nå under koronapandemien?

– Jeg savner mest av alt å kunne gi folk en klem, tror det er noe som henger igjen etter alle årene i barnehage. Jeg lengter også etter å kunne sitte sammen med kollegaer ansikt til ansikt og snakke politikk. Det er mye lettere å komme frem til de tingene vi kan bli enige om over bordet enn over en dataskjerm. Og så gleder jeg meg til å reise rundt på bedriftsbesøk igjen, sier hun.

 Dikteren Hans Børli

Karin Andersen er “bæssmor” til fire.

De har gjort at klimaengasjementet er helt eksistensielt, sier hun.

 På fritiden liker hun å være ute – holde på i hagen, hogge ved og måke snø. Og så liker hun å lese, særlig står sambygdingen, tømmerhoggeren og poeten Hans Børli høyt i kurs hos SV-politikeren. Han var en naturens og skogens dikter, men også opptatt av politikk. Solidariteten hans lå hos arbeiderne. I diktene sine løftet han ofte frem sliterne som hadde liten makt over egne liv. Karin Andersen er særlig glad i disse ordene fra Hans Børli:

«I språket skiller det bare én bokstav mellom lykke og ulykke. I livet skiller det enda mindre.»