Indira briljerer i langrenn

Indira Milena Hopsdal Liseth var seks år gammel da hun ble adoptert fra Colombia. Nå konkurrerer hun i verdenstoppen i paraidrett.
56Shares

Blod, svette og tårer har det kostet Indira å komme dit hun er i dag.

– I dag har jeg det veldig bra med meg selv, og jeg er glad jeg ikke ga opp meg selv da alt så svart ut. Men uten all sorgen, savnet og depresjonene, hadde jeg kanskje ikke sittet igjen med den styrken jeg har i dag, sier Indira til KK.

Komplisert sykdomsbilde

Indira har en medfødt skade som ligner ryggmargsbrokk og det stor usikkerhet om diagnosen. Det er ingen tvil om at hun mangler noen ryggvirvler og at venstre fot var bøyd bakover. I Colombia ble den forsøkt operert uten hell, men i Norge ble den skjeve foten operert rett.

Skistjernen kan ikke selv huske operasjonene, men norske leger som har sett på ryggen til Indira, sier det tyder på at ryggen er blitt åpnet, sett på og lukket, uten at noe ble gjort. Med en lam venstrefot klarte hun som barn å gå med krykker og til og med å hinke på høyre fot på gode dager. Nå er hun lam i begge beina og rullestolbruker.

Som barn hatet hun funksjonsnedsettelsen sin.

– I ungdommen ba jeg til Gud om å være som alle andre, uten funksjonsnedsettelsen. I dag er det helt ok at jeg har den. Det er slik jeg er, og det kan ikke endres. Selvsagt tenker jeg av og til at jeg skulle ønske jeg kunne gå, men den tanken forsvinner like fort som den kommer.

Fra nedtur til opptur

Etter en trøblete ungdomstid med depresjon, rus og spiseforstyrrelser, innså idrettsutøveren at hun måtte få hjelp. Psykologen hennes oppfordret henne til å fokusere på alt hun kunne gjøre, fremfor begrensningene. Indira oppdaget at turer i frisk luft gjorde underverker for humøret.

– Jeg begynte også å trene. I begynnelsen var det forferdelig hardt, men etter hvert fant jeg glede i treningen på Turbo, et treningssenter for personer med nedsatt funksjon. Det å kjenne blodet bruse og føle at jeg også mestret noe, var ubeskrivelig. Derfra har det bare gått oppover.

Et talent på kjelke

Det var to venninner som overtalte Indira til å bli med og stake, det vil si sitte på en kjelke og dra seg frem med armene. Indira ble bitt av basillen etter første økt. Nyheten om et talent på kjelke nådde Olympiatoppen og dermed var det gjort. Først prøvde Indira seg som ishockeyspiller, men en lite samarbeidsvillig skulder ødela og Indira måtte gi seg.

I stedet ble det langrenn.

– Jeg ble tatt kjempegodt imot i langrennsmiljøet. Det som virker som en individuell sport, er samtidig en lagidrett. Vi er under Skiforbundet, og jobber sammen som et lag når vi er på samling. En ny verden ble åpnet for meg, sier Indira, og er tydelig rørt ved å snakke om dette.

Selv om trening har blitt en daglig rutine, lytter Indira til kroppen og tar pauser om det er nødvendig.

– Jeg har tett og åpen dialog med trenerne mine, som har evnen til å se og forstå hele meg, sier Indira.

Drømmer om OL

Indiras trener i Norges Skiforbund, Magnus Evenby, skryter ikke bare av skiferdighetene hennes, men av også av personligheten.

– Hun har vært og er en kjemperessurs for laget vårt, samtidig som hun stadig tar store sportslige steg. Indira har en smittende latter, er åpen, nysgjerrig og tydelig i sine tilbakemeldinger. Det er med på å skape et miljø det er godt å være i, både når du lykkes og når du møter motstand, sier Evenby.

Jenta fra Vestlandet har to drømmer. Den ene er å starte på utdannelsen hun alltid har hatt lyst på. Den andre er å vinne skirenn.

– Jeg vil holde på med idretten en stund til, i hvert fall til OL i 2026, sier Indira med et stort smil.