– Komfortabel med egen identitet

TRE IDENTITETER: Journalist Sevda Barazesh synes det er greit om hun ikke oppfattes som "norsk nok". Selv er hun komfortabel med sin norske identitet.
Foto: Privat
– Om folk mener jeg ikke er norsk, så skal de få lov til å mene det. Jeg kaller meg selv for perser, aserbajdsjaner og norsk om hverandre, sier journalist Sevda Barazesh.
503Shares

Sevda Barazesh er journalist i Avisa Oslo, og har skrevet et debattinnlegg i samme avis med tittelen ” Vi med ikke-vestlig utseende er mindre verdt enn etnisk norske. Sånn tenkte jeg før”.  I debattinnlegget i Avisa Oslo skriver norsk-iraneren om identitet og følelsen av å være norsk:

“Å ikke se «farge» er ikke målet. De som sier at de ikke ser farge, er en del av problemet. Ved å ikke se farge, neglisjerer man opplevelsen av annengjøring minoritetsgrupper går gjennom. I tillegg til at man ignorer den unike kunnskapen og erfaringen vi har med oss.”, skriver Barazesh i debattinnlegget.

Lenge trodde hun selv at hun ikke kunne bli “norsk nok”. Dette var en følelse som ble forsterket etter flere opplevelser i oppveksten. Et eksempel hun trekker frem i teksten, er at hennes mørke hår på armene ble latterliggjort på barneskolen.  Dette var likevel ikke like vondt som da faren til en jente i klassen hennes ga streng beskjed om at hun ikke skulle gå ved siden av Barazesh i 17. mai toget.

Mange år senere skulle en fremmed overhøre hennes samtale på toget før hun kommenterte:

– Du er jo norsk! Slutt å si at du også er iraner og aserbajdsjaner. Det der må du legge bak deg.

Identitet formes

Avisa Oslo-journalisten er selv født i Iran og kom som flyktning sammen med familien som åtteåring.

– At du selv kom til Norge som barn, hvordan har det formet din identitet?

– Som jeg skrev i innlegget er identitetsforming noe som alle som kommer til Norge kjenner seg igjen i. For meg var dette mye preget av forvirring, og noe som jeg ikke kunne reflektere over som barn. Da familien min og jeg bodde på asylmottak så tenkte jeg at min annerledeshet kom som følge av at vi bodde på asylmottak, og ikke hadde et fast hjem.

Etterhvert fikk familien oppholdstillatelse og flyttet til Spikkestad, men følelsen av annerledeshet slapp ikke helt.

– Jeg skjønte fortsatt at jeg ikke var som alle andre. I Spikkestad vokste vi opp i et veldig hvitt miljø. Selv opplevde jeg ingen form for utenforskap, men skjønte selv at jeg blant annet ofte hadde andre kulturelle referanser.

Større eksponering for flerkultur

Ettersom Barazesh ble eldre og begynte på Akademiet i Drammen ble hun eksponert for flere jevnaldrende med flerkulturell bakgrunn.

– Jeg så også forskjellene mellom meg og andre med flerkulturell bakgrunn. Om at jeg vokste opp i et hjem med liberale og åpne foreldre.

Hun tenker seg at oppveksten ville vært annerledes om familien hadde havnet i Oslo.

– Jeg ser det i forhold til intervjuobjekter. Jeg husker en med iransk bakgrunn, som vokste opp i Holmlia, og hadde helt annet oppvekst, siden han ble eksponert til så mange ulike etniske grupper. Når man har ikke mange andre som man kan sammenlikne seg med, så setter det et preg.

Tre kulturer

Barazesh sin fars familie har minoritetsbakgrunn fra Iran, som etniske aserbajdsjanere.

– Vi snakker med dem på aserbajdsjansk, mens med mors familie snakker vi persisk.

Å ha en trekultur-identitet ser hun utelukkende som positivt.

– Jeg har lært nye språk, og fått tilgang til nye mennesker og en annen kulturforståelse. Jeg er takknemlig over at mine foreldre lærte meg sine to morsmål.

Norskhet som subjektiv begrep

For henne er norskhet, noe som hun viser til i innlegget, som hun kaller sin egen måte å være norsk på.

– Jeg vet at jeg er ikke etnisk norsk, men i og med at jeg er oppvokst her så ser jeg på norskhet som et sett av verdier som er med på å forme min identitet, f. eks. å være åpen og fri, og å ha tiltro til et demokratisk system, og legger til:

– En periode når jeg var yngre hadde jeg gitt opp det å være norsk, for jeg skjønte at jeg aldri kom til å bli akseptert  som det. Da sa min far at det å være norsk var en del av meg, enten jeg ville det eller ikke. «Du hadde blitt fengslet for alle meningene dine om du hadde vært bosatt i Iran», sa han. Jeg kunne heller for eksempel aldri ha blitt en frittalende journalist i Iran, eller gått i offentligheten uten å dekke meg til. Det er det Norge som har tillat meg å gjøre.

Barazesh sier hun fikk mange positive tilbakemeldinger på innlegget, men at det kom kommentarer fra enkelte om at hun “aldri kunne bli norsk”.

– Jeg skjønner ikke argumentet, fordi jeg sier ikke at jeg er fra Norge, rent etnisk. Samtidig vil de fleste at vi som har innvandrerbakgrunn integrerer oss i det norske. Jeg anser jo norskhet som del av min identitet.

Fargeblindhet eller aksept

Barazesh skriver i innlegget:

Å ikke se «farge» er ikke målet. De som sier at de ikke ser farge, er en del av problemet. Ved å ikke se farge, neglisjerer man opplevelsen av annengjøring minoritetsgrupper går gjennom.

– Er fargeblindhet et mål i seg selv, eller må man streve etter andre målsetninger?

– Jeg skjønner at mange tenker at “vi er alle like”, men ofte, i strevet etter likeverdighet som likhetsideal glemmer vi forskjellighet og aksepten for forskjellighet. Vi som har ulike bakgrunner kan bidra på ulike vis, og da tenker jeg det er feil å streve etter å ikke se farge. Vi glemmer vekk de kvalitetene vi bringer med oss til en globalisert verden.

Idealet som fargeblindhet visker også bort folks hverdagsrealitet, hevder hun.

– Jo mørkere du er, desto mer rasisme vil du oppleve, noe som forskning viser til. Fokuset vil viske bort vanskelighetene man opplever i hverdagen. Vi skulle gjerne ønsket at alle ble behandlet likt, men det er ikke slikt for veldig mange. Vi er alle like i verdi, men opplever en annen realitet. En som er mørkere i huden, vil ha en mye vanskeligere hverdagsrealitet, enn jeg som lyshudet kvinne fra Iran.

Hever seg over kommentarer

Barazesh ser for seg at samfunnet heller burde hylle forskjeller.

– Spesielt at man klarer å bygge opp et samfunn der alle har aksept for sine forskjeller. Til og med innenfor majoritetsbefolkningen er ikke alle like.

For henne er ikke lenger kommentarer eller påminnelser om identitet noe som plager.

– Egentlig kan ikke jeg styre hva andre tenker om meg. Hvis noen andre føler at jeg ikke er norsk er det greit. Jeg ser ikke på norskhet nødvendigvis som en geografisk verdi. Folk har rett til å mene det de vil, men jeg er veldig komfortabel med den jeg er i dag.