Alle blir fri, men først må man kjempe

Frigjøringskamp: Forfatter Guro Sibeko er ute med ny bok, "Alle blir fri". Denne helgen har hun lansering av boken. Foto: Siv Dolmen.
I kveld lanserer forfatter Guro Sibeko sin nye, antirasistiske bok. Hun kjemper samme kamp som sin far, men i 2022 trengs det litt andre virkemidler.
57Shares

– Jeg håper barna våre vil få færre kamper å kjempe, sier Guro Sibeko (45) til Utrop.

Vi møter henne på en bar på Carl Berners plass. Det er kun timer før hun har slippfest for sin nye bok, Alle blir fri (Ordatoriet). Sibeko bestiller svart te. Og går i mørke, høstlige klær.

Alle blir fri

Årets bok gransker teoriene og erfaringene til Norges fremste antirasistiske aktivister. Alle blir fri synes å stå i forlengelse av hennes bestselger fra 2019, Rasismens poetikk. Hun utga også den på eget forlag, Ordatoriet, og som en av få indieforfattere fikk hun boken sin innkjøpt av Norsk Kulturråd.

Ifølge én versjon er poeten og aktivisten Sibeko halvt nordfjording og halvt zulu, altså med en mor fra Norge og en far fra Sør-Afrika. En annen versjon vektlegger at hun er vokst opp på Romerike. Mens andre vil betone at hun har vært skuespiller, SLAM!poet, blitzer, VG-reporter og nestleder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). Eller at hun debuterte som skjønnlitterær forfatter med romanen Vingespenn (Gyldendal) i 2009, som barnebokforfatter i 2011, som sakprosaforfatter med Krigerhjerte (CappelenDamm) i 2015 og som slampoesiforfatter i 2018. Eller at hun er lærerutdannet og har jobbet som lektor.

Nå er hun bosatt i nærheten av Grünerløkka, sammen med kone og et halvvoksent barn. Sist uke ble det kjent at hun vant den europeiske BELMA-prisen for «Europas beste læreverk», som medforfatter av samfunnsfagboken Arena 6 (Aschehoug).

Lærdom fra Sør-Afrika

Alle blir fri spiller på uttrykket «Nobody’s Free Until Everybody’s Free» – lansert av den afrikansk-amerikanske aktivisten Fannie Lou Hamer (1917–1977) under en tale i Washington, D.C. i juli 1971. Boken inneholder både Sibekos dikt og hennes samtidsanalyse av rasismen og antirasismen i dagens Norge.

Alvor: Forfatter, slampoet og samfunnsdebattant Guro Sibeko. Foto: Fotograf Siv Dolmen.

Forfatter Sibeko gir sin sørafrikanske far mye av æren for at hun tidlig i livet ble klar over hva rasisme er. Antiapartheid-kjemperen lærte henne hvordan rasismen fungerer, både globalt, men også lokalt her i Norge.

– Jeg vokste opp i et miljø omgitt av tidligere ANC-geriljasoldater og anti-rasister. Faren min hjalp meg å se at det jeg opplevde var rasisme, og at det ikke skjedde fordi det var noe galt med meg, sier Sibeko til Utrop.

Etter kveldens lansering kl. 19 på Nordic Black Theatre/Caféteatret på Grønland, er det ny dyst lørdag ettermiddag. På Litteraturhuset i Oslo skal hun møte dramatiker Camara Lundestad Joof, forfatter Lisa Esohel Knudsen og tidligere Queendom-artist Hannah Wozene Kwam til samtalen «Vi snakker om det hele tiden».

Sibeko har mange opplevelser med rasisme i dagens Norge. Og hun trekker frem at de hun har snakket med om temaet, ofte sitter på svært sterke historier.

– Jeg føler jeg var rett person til å skrive boka om hvordan vi best kan bekjempe rasisme, fordi jeg både er pedagog og forfatter, fordi jeg har to mastergrader og kan lese forskning, men også fordi jeg har levd med rasisme hele livet, sier hun.

Sibeko er takknemlig for alle som har bidratt til boken. Og hun vil gi en spesiell hyllest til én person, nemlig mannen bak Norges første mørkhudede dansegruppe, Tabanka Dance Ensemble. Vi snakker altså om Tomas Talawa Prestø, som i fjor vant Vikens fylkeskulturpris og som tar PhD ved Høgskolen i Østfold.

– Thomas har vært veldig raus med de fortellingene jeg får lov til å bruke i boka. Men lista er lang med folk som fortjener takk, sier Sibeko.

— Rasismen er menneskeskapt, da kan den ødelegges av mennesker også

Hvorfor synes du det er viktig å bruke selve Ordet i kampen mot rasisme?

– Fordi dikt kan formidle følelsene rasisme vekker i meg. Det er legitimt å bli sint, å bli lei seg, å bli skuffet, og vi må vise fram det også, svarer hun.

Sibeko viser også til samfunnets «forakt for svakhet» og presiserer at man er nødt til å tørre å vise fram svakhet for å bekjempe den.

Hun sier at bokens hovedtema og budskap kan oppsummeres med dette utdraget fra bokens siste sider: «Humaniteten kan aldri gå tapt, så denne kampen kan aldri tapes. Da må vi vel en dag klare å vinne den?»

Forfatteren er tydelig på at alle og enhver vil ha godt av å lese Alle blir fri, fordi historiene og opplevelsene som er nedskrevet er personlige og nære de som faktisk har opplevd dem.

Hva håper du å oppnå med denne boken?

– Jeg håper det antirasistiske kollektivet (den samlede antirasistiske bevegelsen i Norge journ.anm.) vokser og blir mer robust. Slik at vi i fellesskap er i en bedre posisjon til å kjempe mot rasisme.

Javel, og hvis dét skjer, hva vil ettervirkningene av dette være, tror du?

Forfatteren trekker pusten, før hun, muligens med et lite glimt i øyet, formulerer sitt svar:

– Vel, barna våre vil da få færre kamper å kjempe. Oldebarna kanskje ingen. Rasismen er menneskeskapt, da kan den ødelegges av mennesker også, avslutter Sibeko.

Sibekos bok avsluttes med diktet «Alle blir fri», et dikt som avsluttes slik:

Sjøl om ingen er fri før alle er fri

er ikke frihet fri fantasi

det er håp og drøm, men ikke anestesi

det er visjon, men den kan bli virkelig

hvis vi bare slår krefter og mot og makt sammen

slåss som mange kjepper grodd på samme stammen

brenner som mange branner tent av samme flammen

da tror jeg det er uunngåelig

at du blir

og jeg blir

og alle blir fri.