Det siste hinderet 

VIL VEKK: David Shokunbi og tre andre nigerianske migranter brenner søppel for å overleve her på plassen de har funnet seg i Calais.
Foto: Adel Dridi
I hele seks år har David Shokunbi (34) fra Nigeria forsøkt å ta seg over Den engelske kanal og gjenforenes med familien. Reisen til Storbritannia tok en uventet vending.
116Shares

Denne våren var Utrop i Calais nord i Frankrike og dokumenterte leveforholdene til fire migranter som forsøkte å nå Storbritannia. Dette var rett før Storbritannia vedtok at alle migranter skal sendes til Rwanda.

Det er kun 33 km over Den engelske kanal. Like langt som fra Oslo til Drammen. For en migrant som må passe seg for å ikke bli oppdaget, er det 33 lange km.

– Vi venter bare på at regnet skal gi seg, så prøver vi igjen, sier David til Utrop.

Sammen med vennene Gracie Nonyelu (28), Godwin (25) og Abu (37) sitter han på en benk og drikker øl i en koselig park i Calais. Det nynnes på nigerianske sanger og engelske salmer om hverandre.

– Jeg har vært i Calais i seks år og hun kom i fjor, forteller David.

Han hadde sørget for å prioritere at hans egen familie kom seg til England før han selv, og smiler når han forteller at de ble sendt i forveien for flere år siden.

– De har det bra, men venter selvsagt på meg. Til vi gjenforenes igjen.

 

DEN ENGELSKE KANAL: Fra strendene langs Calais og Dunkerque, setter migrantene seg i båter. Målet er på andre siden av Den engelske kanal.
Foto : Adel Dridi

Gjennom Sahara og menneskesmuglere i Libya

Godwin og Abu har lange og smertefulle reiser bak seg.

De forteller om individuelle reiser fra sitt hjemland, der de først har trosset den enorme Sahara-ørkenen, og deretter blitt internert i svært provisoriske leirer i Libya. Derfra, ved hjelp av profesjonelle menneskesmuglere, kom de seg over Middelhavet og videre inn i Europa.

Vennene er blant flere tusen papirløse migranter og flyktninger som har forsøkt å krysse Den engelske kanal i år.

EUs grensebyrå Frontex opplyste i juni at de hadde registrert over 17.200 ulovlige krysningsforsøk over Den engelske kanal i perioden januar-mai i år. Det er en økning på 122 prosent fra samme periode i fjor.

Opp mot hundre tusen økonomiske migranter har siden slutten av 90- tallet kommet til Storbritannia etter illegale krysninger av kanalen, ifølge tall fra Infomigrants.  Før de når så langt, har de fleste av dem levd under svært krevende forhold i den franske regionen Hautes-de France.

FORLATTE BRAKKER: De fire vennene har søkt ly i forlatte brakker og bor dermed bedre enn flesteparten av migrantene som sover ute i telt. Noen sover ute under åpen himmel. Vinternettene i nord i Frankrike kan bli svært kalde. Foto: Adel Dridi.
Foto : Adel Dridi

– Når kulden trenger inn, tenker jeg på datteren min

På en bortgjemt plass, i forstaden Coquelles har de fire vennene søkt ly i noen forlatte brakker.

– Alt var OK til naboene kuttet strømmen vår. Nå har vi ikke varme om natta og må koke vann på bål for å dusje og lage mat, sier Gracie nedstemt.

Søppelet flyter på plassen rundt brakkene og rundt bålet er det noen ødelagte plaststoler og en stor gryte. Godwin får fyr på bålet ved hjelp av noen treplanker og en god del plast. Rottene kan høres når de virrer rundt i matrester og søppel rundt brakkene.

SØPPEL: De forlatte brakkene som de fire venne bor i, er omringet av søppel. Foto: Adel Dridi.

De fire vennene har mange mislykkede krysningsforsøk bak seg. Godwin beskriver en strevsom hverdag.

– Vi sliter grenseløst. Når kulden trenger inn på meg fra gulvet og vinden blåser gjennom marg og bein, tenker jeg på datteren min hjemme i Lagos.

Han blir stille, før han forteller om målet sitt: Å slå gjennom som rapper i England slik at han kan forsørge seg selv og datteren. Nå tas hun vare på av familie i Nigeria.

Dette målet og en mulig karriere er det som holder ham gående gjennom alt det vonde. Han har tilbrakt de siste fire årene i Calais og fant David og Gracie i fjor høst. Sammen har de overlevd vinteren, og ser fram til mildere vær og flere krysningsforsøk.

– Jeg endte opp i Belgia

Godwin forteller om da han prøvde å krysse grensa alene ved å ta seg inn i en lastebil:

– Jeg endte opp i Belgia og måtte dra hele veien tilbake til Calais.

– Det er større sjanse for suksess dersom man reiser opp til nabobyen Dunkerque og betaler for plass på båt, forteller David, men understreker at sjøveien også er mest risikabel.

Det skjer stadig drukningsulykker blant migranter som forsøker å krysse kanalen.

– Om man kan betale menneskemuglere 300 euro kan man få plass på en sikrere og raskere båt, som har større sjans for å unnslippe politiet, sier Godwin.

 

KALDT: De migrantene som har klart å finne ly i forlatte brakker må likevel sette opp telt inne. Veggene er ikke isolerte og det finnes ikke varmeapparat.
Foto : Adel Dridi

Restene av “Jungelen”

I 2016 destruerte franske myndigheter den beryktede “jungelen” i Calais.

«Jungelen» pleide å være en liten slumby med flere tusen telt på en søppelfylling i utkanten av Calais, som huset  de fleste migrantene som ville ta seg over til England. Her pleide det å være fasiliteter som butikker, restauranter, frisører, kirker og moskéer og  til og med skoler. Alt organisert av migrantene selv, med noe praktisk og økonomisk bistand fra hjelpeorganisasjoner.

FRIVILLIGHET: To franskmenn som jobber for Secours Catholique Calais, en kristen frivillig organisasjon, deler ut varm drikke til migrantene.
Foto : Adel Dridi

Flere migranter etter Brexit

Etter Brexit i 2020, har den britiske øygruppen blitt ekstremt attraktiv igjen. Spesielt for de som søker lykken fra land som tidligere var britiske kolonier. Mye av grunnen til dette er at Dublin-konvensjonen ikke gjelder utenfor EU, som betyr at enhver som klarer å komme seg til  Storbritannia etter loven kan kreve asyl.

De som kommer seg over vil dermed ikke bli sendt tilbake til det første EU-landet de kom til, slik praksisen er blant annet i Frankrike.

Et stort flertall av migrantene er afrikanere fra Nigeria og Sudan, men også mange er fra Afghanistan. To ting har alle sammen til felles: Ingen oppholdstillatelse og en drøm om et bedre liv på andre siden av kanalen.

 

SAMHOLD: Vennene forsøker så godt de kan å skape et hjem i de forlatte brakkene. Foto: Adel Dridi
Foto : Adel Dridi

 

BALL: Noen av migrantene sparker ball sammen.
Foto : Adel Dridi

 

– Uten David hadde jeg vært død

David har tatt på seg ansvaret for å lede gruppen. Det er han som har siste ord når avgjørelser skal tas. Etter seks år i området, kjenner han godt til menneskene, politiets taktikker og avreisestedene med best sjanse for å klare reisen.

Han tar opp en pils fra en pose med is, åpner den, tar en slurk og henvender seg til Abu med en lattermild tone:

– Skal ikke du si noe?, spør han.

– Uten David hadde jeg vært død, sier Abu, med en alvorlig tone og et blikk som uttrykker takknemlighet og smerte samtidig.

Abu er mer innesluttet enn de andre. Det virker som om han er litt likegyldig til det som skjer rundt ham, men han er absolutt en del av gruppa.

 

SKOHYLLE: Skohylle fra brakken hvor de fire nigerianske vennene bor. Foto: Adel Dridi
Foto : Adel Dridi

Inn og ut av skyggene

Av de rundt 75.000 innbyggerne i Calais, er det anslått av nettstedet Infomigrants at om lag 3000 migranter og flyktninger for tiden bor i og rundt Calais, inkludert et betydelig antall familier.

David ler av de offisielle tallene og sier at det store flertallet papirløse migranter aldri blir gjort rede for. Ifølge ham er det reelle tallet nærmere ti tusen.

Han forteller at når man er inn og ut av skyggene, er det vanskelig for andre å finne ut noe om deg.

David tegner et bilde av to parallelle samfunn med vanskeligstilte migranter på en side og en lokalbefolkning som prøver å gjøre vondt verre for de som «ikke hører hjemme», ved å blant annet å være raskt ute med å tipse politiet om migranters spesifikke lokasjoner og aktiviteter.

– Politiets reaksjon kan være uventet og rå, ofte uten skikkelig grunn forteller David.

– De tror de skal få alt servert

Elodie Blanchet (68) går tur med mannen Guillaume og hunden langs kystpromenaden. De pleier ofte å ta denne spaserturen som tar rundt en time, tur-retur fra deres bolig. De setter pris på havet, sjøluften og den flotte utsikten.

– Jeg tenker jo på dem der ute, at det kan være barn blant dem. Men jeg prøver å unngå å tenke på det, fordi det er så utrolig sørgelig. De er jo ikke bare der ute. Det er mange av dem overalt, sier Elodie.

Hun og mannen har bodd i Calais hele livet og mener byen aldri har vært den samme siden 2015 da den første store bølgen migranter og flyktninger kom.

– Mange av dem tror de skal få alt servert her når de kommer til Frankrike. Men vi som bor her har ikke nok å tilby alle sammen.

IKKE ET SØLVFAT: Migrantene har funnet metoder for å vaske seg, men mangler innlagt vann. Ofte fyller de vanndunker på offentlige toaletter. Iblant får de vanndunker av hjelpeorganisasjoner.
Foto : Adel Dridi

Voldelige politiraid

«Utopia 56» er en frivillig fransk bistandsorganisasjon som samlet flere vitnesbyrd fra migranter som var ofre for politivold under et raid i juni 2020.

På Facebook-siden deres står overgrepene listet opp, ved siden av navn og bilde på offeret:

  • Telt ble gasset
  • Folk ble slått
  • Personlige eiendeler og telt konfiskert
  • Politimann urinerer på en mann
  •  Folk forlatt barføtt på motorvei etter at politi inndro skoene deres – Mann brent på leggen av politimann med lighter
  • Nektet mat- og drikkepakker av oss (Utopia 56, journ. anm.) fordi politiet stoppet oss i komme til.

Flere og flere migranter er fysisk og psykisk utmattede av å leve et slikt liv. Volden skjer som oftest om natta, gjerne når folk prøver å krysse over til Storbritannia.

– Dermed er det ingen som ser volden, sier Siloé Médriane, frivillig koordinator i den katolske hjelpeorganisasjonen Secours Catholique Calais.

Hun legger til at migrantene etter et angrep har vanskeligheter med å sove i flere netter framover, da de er redde for gjentatte angrep.

– Mange har ikke en gang telt eller nødvendig utstyr, og må sove på pappstykker under åpen himmel. Målet med denne behandlingen er klart og tydelig å ta fra dem verdigheten sin, avslutter Médriane.

BRUTALT: Denne barnetegningen henger på en av de store veggene inne hos en katolsk hjelpeorganisasjon i Calais. Den illustrerer et krysningsforsøk over Den engelske kanal. Grensepoliti ser ut til å ha stoppet forsøket. FOTO: Adel Dridi
Foto : Adel Dridi

Vann og ris

Vi er på matbutikken inne i Calais største shoppingsenter sentralt i byen. David henvender seg på eget initiativ til en butikkansatt utenfor inngangen for å levere fra seg bagger. Butikkmedarbeideren sier at det går bra og vinker dem inn.

David og Gracie leter etter den billigste maten. Ikke mye er igjen siden sist de fikk en beskjeden pengestøtte av en frivillig hjelpeorganisasjon. To store dunker med vann, masse ris og hygieneartikler til Gracie, er alt de handler.

I kassa stopper det helt opp når det blir deres tur. Kassadamen peker på baggene til David og Gracie.

David sier at de fikk lov til å gå inn med baggene. Kassadamen forstår ikke engelsk. De forstår ikke fransk.

David går for å finne den ansatte som vinket dem inn. Etter mye om og men, får de betalt for varene sine.

– Dette er dagligdags, sier Gracie og forteller at hun har vært utsatt for langt verre ting.

En migrantleir på en søppelplass

Turen går videre til Kohl, en forstad i Sør-Calais. Området preges av store, flate gressområder og småindustri vevd i hop av rekker med eneboliger med frodige hager.

Ved siden av en nedlagt jernbanelinje, kommer vi til en søppelfylling på størrelse med tre fotballbaner. Den er overfylt med jord og så langt øyet kan se – i alle retninger – er det klaser av blå og svarte telt.

Det er også noen skogholt rundt plassen med trær som benyttes av de som var heldige nok til å gjøre krav på dem først. Trærne gir noe ly og en viss grad av privatliv.

LEIR: På en søppelfylling ved siden av en nedlagt jernbane, har flere migranter slått opp telt. Foto: Adel Dridi
Foto : Adel Dridi

Blindpassasjerer i lasterommet

Det er ikke uten grunn at folk har valgt å sette opp teltene sine akkurat her. På andre siden av slummen, er det et stort område der lastebiler som frakter europeisk gods ut av landet står på rekke og rad. Stedet er en rasteplass for slitne lastebilsjåfører.

David forklarer hvordan han og gruppen gjennomfører fluktforsøk via lastebil. Man kan aldri gjøre noe sånt alene. Det krever lagarbeid og koordinasjon. Alt må skje mens lastebilsjåføren sover i førersetet og politiet ikke er tilstede.

To må klatre opp på taket av lastevogna, der det finnes en luke. En må så heises ned, rolig, av den andre. Når han er nede inne i lastevogna, åpner han dørene til de andre.

Så starter turen og sjansespillet. For de vet ikke om lastebilen de har bordet kjører inn i fergen som tar dem over Den engelske kanal. Man kan være uheldig, slik som Godwin, som havnet i Belgia.

Ved grenseovergangene er det politi med hunder for å oppdage eventuelle ulovlige blindpassasjerer.

– For en uke siden klarte vi nesten å komme om bord i ferga. Men dessverre snorket Abu så høyt at vi ble oppdaget.

David ler. Abu ser en annen vei og tydelig sjenert over hendelsen.

– Dagene går i ett. Noen ganger mister man tidsbegrepet. Det verste er ikke å bo her på denne måten. Det er å våkne opp og gå tilbake til det samme hver dag, sier Godwin.

———————————————————————

Oppdatering fra de fire nigerianske vennene siden Utrop var i Calais i mars:

David Shokunbi (34) reiste til Tyskland, der han innen kort tid fikk asyl. Han søker nå familierelokalisering for kone og datter til Tyskland.

Gracie Anastasia Nonyelu (28) ble værende i Calais og tilsluttet seg en annen gruppe ifølge David.

Abu (37) hørte ingen fra etter midten av mars, da han plutselig en dag var borte

Godwin (25) tok seg til England i motorbåt sammen med ca. 25-30 andre migranter tidlig i april i år.  Et par dager etter å ha fått midlertidig oppholdstillatelse i Storbritannia, fikk han en henvendelse fra britiske myndigheter om å dra til Rwanda, hvor de nå har besluttet å sende alle migranter.