Foto: Claudio Castello
- Tros- og livssynsdagen - 09.05.2024
- Høyreekstremister bak voldsbølge i Tyskland - 08.05.2024
- Frp i Drammen krever ingen flere flyktninger - 07.05.2024
Til høsten skal Miss Saigon settes opp på Folketeatret, og har premiere 1. september.
Forestillingen tar opp flere politiske temaer i kjølvannet av Vietnamkrigen, som båtflyktninger, krigens kaos, amerikanerne som forlot et land i krise og skjebnen til dem som ble etterlatt.
Stavanger-fødte Catharina Vu spiller hovedrollene sammen med Duc Mai-The, Trung Tong og Karen Bernadino.
Fra karaoke til scenen
Vu vokste opp i Sandnes, hvor hun ble født i 1995, som etterkommer av vietnamesiske flyktninger som slo seg ned i Norge.
– Som ungjente husker jeg at foreldrene mine pleide å ha karaokekvelder under venne- og familiesammenkomstene. Vi spiste vietnamesisk mat, og søsteren min og jeg pleide å opptre for gjestene. Søster har alltid vært mitt store idol, sammen med Amy Winehouse og Norah Jones.
Når Vu gikk på videregående fant hun ut at hun kunne gå på musikklinjen.
– Jeg trodde dengang at jeg ikke helt hadde potensialet, men valgte likevel å gå ut av komfortsonen. Etterhvert som begynte på Solbakken folkehøgskole hadde jeg mer konkrete planer, og så at jeg kunne kombinere musikk med drama, og fikk mersmak på skuespill.
Omsorgsfull og bestemt hovedrolle
Vu så for seg at hun ville satse på skuespilleryrket, og gikk tre år på Teaterhøgskolens satsing for mangfoldige skuespillertalenter, Det multinorske.
– For meg kom skuespillerkallet i små drypp. Jeg så på “Heksene” av Roald Dahl på Rogaland Teater, og ble helt svimeslått av magien. Jeg tenkte der og da, “en dag vil jeg stå på en scene”. Men dette var før jeg fikk audition hos Det multinorske.
I Miss Saigon spiller hun rollefiguren Kim, en kvinne Vu beskriver som omsorgsfull, åpen for andres synspunkter, men også bestemt.
– Kim er en kvinne som er i en tilværelse preget av kaos. Traumene hun får etterhvert preger henne, men hun er også oppmerksom på å ikke dømme folk.
Bevisste på minoritetscasting
Samtlige hovedroller er besatt av skuespillere som har asiatisk bakgrunn, noe Vu ser som et pluss.
– Jeg ser det som utrolig fint at man kan fremheve talentene som har en slik bakgrunn.
Inne i teatret får Utrop overvære et av prøvene. Flere av skuespillerne tar fysiske øvelser, før de går i gang med å øve en av scenene, hvor Catharinas stand in omringes av flere.
– Foreløpig synes jeg det har gått overraskende greit med prøvene. Vi føler at vi har blitt en fin gjeng, som er trygge med hverandre. Vi tør å by på oss selv, og er lærevillige i forhold til hva en slik musikal kan lære oss. Flere i casten har selv foreldre fra Asia, eller er adopterte. Jeg ser det som viktig at Folketeatret har vært bevisste på minoritetscasting.
– Finnes det fortsatt en sperre blant flerkulturelle når det gjelder skuespilleryrket?
– Fortsatt ser jeg at mange venner og bekjente med flerkulturell bakgrunn ikke ser på skuespill, eller kultur, som en jobbsikker bransje. Så synlighet er jo viktig, å se andre på scenen som har samme bakgrunn vil jo inspirere. Mange kulturer seer heller ikke på skuespill som et yrke, men heller som en hobby.
Kan relateres til ulike krigsscenarioer
– Er det likevel et poeng at alle, ikke bare folk med bakgrunn fra Asia, skal kjenne seg igjen i musikalen?
– Helt klart. Handlingen i Miss Saigon sees også gjennom blikket til amerikanske soldater. For dette er jo først og fremst en musikal som handler om krig. Hvordan krig påvirker folk, og hvilke veivalg folk tar i en slik situasjon. Jeg tenker forestillingen kan relateres f. eks. til krigen som nå skjer i Ukraina.
Vu ser for seg at krigen i Vietnam som varte fra 50- og 60-tallet frem til 1975 fortsatt preger landet.
– Landet er fortsatt kommunistisk. Folk som har et annet syn på krigen, og et annet politisk syn enn landets styre når ikke gjennom med sitt narrativ. For meg, som er en annengerasjonsetterkommer, er ikke det politiske jeg tenker så mye på. Jeg tenker mer på hva kulturen har gitt meg.
Forestilling på vent
Egentlig har Miss Saigon vært på vent i flere år, ettersom Scenekvelder og Folketeatret ikke har følt at man har hatt rette personer for rollene.
– Jeg har selv følt at jeg heller ikke har vært klar for rollen, ettersom jeg kom ut som fersk og nyutdannet i 2018. Nå har jeg mer livserfaring, og ikke minst sceneerfaring. Som skuespiller er det viktig å kunne eie scenen.
– Handlingen i stykket handler om foreldregenerasjonens opplevelser i krigsflukt. Hvordan tror du de vil reagere?
– Jeg tror mine foreldre kommer til å være stolte av at vi fremviser og tolker deres opplevde historie. Jeg tenker at et av formålene med å ta opp slike vanskelige temaer på scenen er at man håper at dette ikke skjer igjen.
Vu regner også at noen vil reagere, og være uenige i narrativet i stykket.
– Jeg ser dette som en måte å være uenige på, og gå inn i roten av konflikten. Hva var det som gjorde at folk ble så ideologisk splittet at man gikk til krig? Jeg tenker det kan være viktig at et teaterstykke kan bidra til å skape diskusjon og selvrefleksjon.
