Foto: Karl Bergstrand
– Jeg lette vel egentlig etter sannhet og tilhørighet, rett og slett, sier Anthoni Turgay Backe til Utrop.
De to ordene rommer det meste av den 200 sider lange boka Forvandlingen: barnetro og opprør, rus og seksualitet, anarkisme og buddhisme, reiser gjennom flere verdensdeler og en tilbakevending til kristendommen etter nesten 40 år.
Boka er utgitt på Albion forlag, et enkeltpersonforetak registrert på Backe selv, og er derfor også et selvpublisert prosjekt. Ifølge bokas kolofon er omslaget utformet av Jorunn Waaler og Christine Hoel, mens Karl Bergstrand har tatt forfatterbildet. Bokhandlerkjeden ARK kategoriserer utgivelsen som en religiøs og spirituell selvbiografi.
Men Forvandlingen er vanskelig å plassere i én sjanger. Den er samtidig reiseskildring, bekjennelseslitteratur, selvoppgjør og kristent vitnesbyrd. Backe legger heller ikke skjul på at han ønsker å påvirke leseren religiøst.
– Jeg tenker at boken både er en memoar, et oppgjør med mitt tidligere liv og et kristent vitnesbyrd på én og samme tid. Alle disse aspektene ved boken henger sammen og utgjør et hele som gjør boken til det den er, sier han.
Mellom England, Norge og Kypros
På morssiden møtte han en tydelig kristen tradisjon. Som barn gikk han på søndagsskole både i England og Norge, først hos baptister i Northampton og senere i Den norske kirke i Holmestrand. På farssiden var slektningene formelt muslimer, men ifølge Backe i liten grad religiøst praktiserende.
Foreldrene lot være å døpe barna fordi faren på papiret var muslim. De valgte heller ikke å omskjære sønnene i tråd med muslimsk tradisjon. I boka beskriver Backe faren som mer interessert i Rolling Stones og Blondie enn i religion.
Den sammensatte bakgrunnen har gjort ham mer bevisst på at identitet ikke kan reduseres til én nasjonalitet eller trosretning.
– Jeg har tidlig vært klar over at jeg har mye å lære her i livet, og etterstreber å være mest mulig åpen i møte med andre, også med folk fra andre kulturer. Jeg mener fortsatt at alle kulturer har både positive og negative aspekter ved seg, sier han.
Backe knytter også reiselysten til oppveksten mellom land og kulturer. I boka skriver han:
«Jeg lengtet etter å bryte ut av Norge, se nye steder, lukte annerledes dufter, treffe fremmede mennesker og få et innblikk i hvordan andre levde og tenkte.»
Da Utrop intervjuet ham i 2021, fortalte Backe at han hadde besøkt 60 land. Han hadde reist gjennom Europa, Midtøsten, Nord-Afrika, Asia og Sør-Amerika, bodd en periode i Lima og besøkt farens familie på Kypros.
Han har arbeidet som blant annet maler, konsulent, saksbehandler, frilansjournalist og assistent i helsevesenet. Han har ingen lang universitetsutdanning, men har gått ett år på skrivekunstlinjen ved Nansenskolen og tatt kurs i blant annet juss og saksbehandling.
Ville bryte med barnetroen
I Forvandlingen skildrer Backe hvordan den kristne barnetroen gradvis mistet grepet da han kom i tenårene. Han søkte nye venner, begynte å drikke, spilte bass i et pønkeband og identifiserte seg med anarkismen.
Rusmidlene ga ham i begynnelsen en opplevelse av frihet. Samtidig vokste behovet for stadig sterkere erfaringer. Han forteller om vold, tyverier, omfattende alkoholbruk, narkotika, tilfeldig sex og risikofylte situasjoner på reisene.
Boka åpner med en brutal scene fra barndommen, der Backe og en kamerat banker opp en eldre skolegutt. Det setter tonen for en selvbiografi hvor forfatteren ofte presenterer seg selv i et dårlig lys. Han beskriver blant annet hvordan ønsket om respekt, spenning og seksuell bekreftelse påvirket handlingene hans.
Det er ikke først og fremst avhengighetshistorien han vil fortelle. Snarere beskriver han et liv preget av grenseløshet, rastløshet og gjentatte forsøk på å overskride både religiøse og sosiale normer.
– Det var egentlig aldri snakk om at jeg skulle sensurere meg selv. Jeg har tro på at nettopp det at jeg har vært så åpen, innbyr til fortrolighet mellom meg og leseren. Det blir da lettere også for andre å analysere sitt eget liv og sin egen tro eller sitt eget livssyn, sier Backe.
Åpenheten gjør boka nærgående, men også krevende. Flere av hendelsene involverer andre mennesker som i hovedsak er anonymisert. Backe understreker selv at boka bygger på hans hukommelse, og at han ikke kan garantere at alle detaljer og hendelser er gjengitt fullstendig eller kronologisk korrekt.
Veien ble målet
Den første store reisen begynte i 1990. Backe ville haike gjennom Europa uten faste planer eller forpliktelser. Han beskriver seg selv som en romantisk og naiv loffer, med landeveien som mål.
Reisene førte ham senere gjennom blant annet Tyrkia, Egypt, India, Nepal, Sri Lanka, Thailand, Kina, Japan, Peru og Bolivia. Underveis møtte han pilegrimer, munker, religiøse lærere, mennesker i fattigdom og reisende fra en rekke land.
Boka skifter derfor stadig mellom personlig bekjennelse og reiseskildring. Noen steder er det de fysiske omgivelsene som bærer fortellingen: kaotiske jernbanestasjoner, klostre, fjelloverganger, overfylte herberger og lange etapper langs landeveien. Andre steder brukes møtene som utgangspunkt for refleksjoner over religion, moral og livets mening.
Backe hadde tidligere brukt stoff fra de første reisene i Landeveiens frosker, utgitt i 1998. Den gangen utelot han ifølge Forvandlingen mye av materialet om sex, rus og meditasjon. Den nye boka blir dermed også en omskriving og utvidelse av hans egen fortelling.
Nesten tre tiår med buddhisme
Interessen for østlig filosofi oppsto tidlig. Etter hvert ble buddhismen langt mer enn en intellektuell fascinasjon. Backe forteller at han besøkte klostre og templer i flere asiatiske land, deltok på undervisning med Dalai Lama i Dharamsala og samtalte med buddhistiske munker, nonner og lærere.
I Oslo var han i flere år tilknyttet Rinzai zen-senter og satt en periode i styret. Han mediterte flere ganger i uka og deltok i seremonier og ritualer.
– Meditasjonen ga meg en følelse av dyp ro, økt toleranse, selvinnsikt og tålmodighet, skriver han.
Buddhismen satte også preg på forfatterskapet. Backe har tidligere utgitt novellesamlingen Om og zen på Fritt forlag i 2008. Senere fulgte Smått om zen og haikusamlingen Nirvana Blues. Han ledet også haikuverksteder og planla en engelskspråklig utgave av diktene.
I dag betrakter han deler av dette arbeidet som en formidling av en lære han ikke lenger tror på. Det planlagte engelske bokprosjektet ble derfor lagt bort.
Et skarpt oppgjør
Den siste delen av Forvandlingen er et omfattende og til dels polemisk oppgjør med buddhismen. Backe beskriver religionen som utilstrekkelig og enkelte steder som «vranglære». Han avviser blant annet læren om karma, gjenfødelse, ikke-selv og nirvana.
Kritikken kommer fra et tydelig kristent ståsted. Der han tidligere oppfattet karma som et rettferdig prinsipp, mener han nå at læren kan føre til at mennesker blir holdt ansvarlige for sykdom, fattigdom og lidelse. Han omtaler også buddhistisk praksis som en individualistisk jakt på egen oppvåkning.
Fremstillingen vil kunne oppleves som ensidig av buddhister. Buddhismen består av en rekke tradisjoner, kulturer og fortolkninger. Buddhistforbundet understreker selv at medlemmene representerer ulike retninger med forskjellige syn på sentrale spørsmål. Religionens første edle sannhet blir dessuten ofte forklart mer nyansert enn den enkle formuleringen «livet er lidelse». Begrepet dukkha kan også vise til utilfredshet, forgjengelighet og det ufullkomne ved tilværelsen.
Backe avviser likevel ikke menneskene han møtte i de buddhistiske miljøene.
– Buddhister, som nok er dem jeg har vanket mest med, er i utgangspunktet stort sett velmenende og empatiske mennesker som vil alle vel. Jeg nærer stor respekt for dem den dag i dag og går gjerne i dialog med dem. Men jeg mener, som det fremkommer av boken, at de dessverre er på villspor.
Han mener religiøse tradisjoner generelt gjør krav på å representere sannheten.
– Jeg tror nok alle religionene er like bastante på at deres lære er den eneste, fullkomne og riktige veien for menneskeheten. Jeg har møtt mennesker fra mange religioner, spist sammen med dem og utvekslet erfaringer og synspunkter.
Puslespillbitene falt på plass
Vendepunktet kom i desember 2021. I ukene før hadde Backe besøkt orgelkonserter og utstillinger i Sagene kirke i Oslo. Han hadde også begynt å fotografere kirker, kors, engler og duer på kirkegårdene i byen.
Så satte han seg ned for å sammenligne buddhismen og kristendommen. Han mediterte lenge, leste i Bibelen og begynte å be.
I boka forteller han også om hendelser han tolket religiøst: Et stearinlys skal ha sluknet, og oppvaskmaskinen skal ha startet uten at han slo den på. Backe opplevde dette som et forsøk fra «mørke krefter» på å forstyrre bibellesingen. Dette er hans personlige fortolkning av hendelsene, ikke noe boka dokumenterer utover hans egen opplevelse.
Det avgjørende var likevel følelsen av å bli hørt da han ba om tilgivelse.
– Jeg hadde nok i underbevisstheten over tid allerede kommet frem til at buddhismen ikke ga alle svarene jeg søkte, og at det rett og slett var noe som manglet der. Som det fremkommer av boken, har jeg nok alltid hatt døren litt på gløtt til kristendommen, sier han.
Han begynte å lese Jesu lære med det han omtaler som et mer erfarent og søkende blikk.
– Det førte til at puslespillbitene plutselig falt på plass. Jeg følte at kristendommen var religionen for meg, og at buddhismen rett og slett var utilstrekkelig.
Tilbake til røttene – men fortsatt sin egen vei
Tilbakevendingen var også en tilbakevending til familien og barndommen. Backe viser i boka til at en av hans forfedre på morssiden var presten og eidsvollsmannen Hans Hein Nysom fra Holmestrand. Nysoms deltakelse på Eidsvoll i 1814 er historisk dokumentert, mens slektsforbindelsen i boka er Backes egen opplysning.
På farssiden beskriver han en familie som stort sett er sekulær, selv om slektningene formelt regner seg som muslimer. Han skriver også at en oldefar skal ha vært gresk-kypriotisk koptisk prest. Dermed plasserer han sin egen trosreise i en familiehistorie der kristendom, islam og sekulære livsformer har eksistert side om side.
Etter omvendelsen brukte Backe rundt halvannet år på å avgjøre om han skulle døpes i Den katolske kirke eller Den norske kirke. Valget falt på Den norske kirke. Han er likevel ikke blitt aktiv i en bestemt menighet.
Tilhørigheten han har søkt, betyr med andre ord ikke at han har sluttet å gå sine egne veier.
– Jeg har alltid gått mine egne veier og kommer sannsynligvis til å fortsette med det. Men nå møter jeg utfordringene som kristen, fra et kristent ståsted og med styrken troen gir i ryggen, skriver han.
En renselsesprosess
Forvandlingen er ikke en nøytral undersøkelse av kristendom og buddhisme. Det er en frelsesfortelling skrevet av en mann som tolker fortiden gjennom sin nyvunne tro. Rusen, seksualiteten, anarkismen og buddhismen blir i ettertid deler av den samme reisen bort fra Gud.
Dette gir boka en tydelig retning, men skaper også spenning. Den åpne, nysgjerrige globetrotteren som ville møte verden uten fasit, skriver nå med overbevisning om at det bare finnes én vei til frelse.
Samtidig finnes det en sårbarhet i prosjektet. Backe fremstiller ikke seg selv som moralsk overlegen. Tvert imot utleverer han egne feil, selvmotsigelser og handlinger han angrer på. Han vet også at åpenheten kan skuffe familie og venner.
«Jeg betror meg nå, og kler meg langt på vei naken, fordi jeg føler at det er riktig», skriver han.
For Backe har selve skrivearbeidet vært en måte å rydde i et liv med mange brudd og identiteter. Han håper boka kan få leserne til å granske sine egne valg, også dersom de ikke deler hans konklusjon.
– Å skrive denne boken har vært som en renselsesprosess for meg personlig, skriver han mot slutten.
Etter en livslang jakt på frihet, erfaringer og religiøse svar ender Forvandlingen der Backes historie begynte: med barnetroen, bønnen og ønsket om å høre til.
Fakta om boka
- Tittel: Forvandlingen
- Forfatter: Anthoni Turgay Backe
- Forlag: Albion forlag
- Utgivelsesår: 2026
