Alle digga jazzen deres, men Harlemrenessansen ville endre synet på svarte

Jazzmusikeren Dizzy Gillespie var en av de sentrale figurene i Harlemrenessansen.
I 1920-tallets USA kom en ny bølge av afroamerikanske forfattere og kunstnere på banen. Harlemrenessansens politiske prosjekt var å løfte den svarte kulturens status.
13Shares

– På den tiden var klasse uløselig knyttet til rase. Det svarte USA på 1920-tallet var ensbetydende med arbeiderklasse og dermed knyttet til lavkultur. Det fantes en liten svart elite, men de hadde lite innflytelse i den større sammenhengen.

Det sier Louisa Olufsen Layne, postdoktor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS). Hun forsker på hvordan spørsmål om kultur, smak, klasse og rase ble behandlet av tenkerne innenfor den afroamerikanske intellektuelle og kulturelle bevegelsen i New York på 1920-tallet, kjent som Harlemrenessansen.

Louisa Layne er postdoktor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS). Hun har forsket på den afroamerikanske kulturbevegelsen på 20-tallet.
Foto : uio.no

– Hva som er folkelig og hva som er elitistisk har vært diskutert på ulike måter i forskjellige perioder. Det forfatterne i Harlemrenessansen skrev og tenkte om smak, er verdifullt i dag, sier hun.

Langston Hughes: Tidlig litteratursosiologi

Langston Hughes regnes som en lederskikkelse innenfor Harlemrenessansen. Han fant opp jazzpoesien, inspirert av rytmene fra jazz og blues. Men Hughes skrev også kritikk og avisspalter, og her presenterte han det Layne forstår som en tidlig sosiologi om smak.

– Jazz og blues var musikken til de svarte massene. Hughes forsvarer denne folkelige kulturen, men argumenterer samtidig for at svart kultur er mer enn bare én ting, sier hun.

Ifølge Hughes vil noe til enhver tid oppfattes som svart kultur, og knyttes til svartes posisjon i samfunnet. På 1920-tallet var det store flertallet av svarte lavtlønnede arbeidere, men samtidig begynte man å få en godt utdannet middelklasse.

– Derfor ble det viktig å se på klasse og rase sammen, sier Layne.

Selv var Hughes del av den utdannede middelklassen, men plasserte seg i den radikale avantgarden.

– Han representerte de yngre harlemforfatterne, som var i opposisjon til borgerlig kultur og var opptatt av natteliv og seksualitet ikke måtte gjemmes bort.

I diktene, avisspaltene og essayene Hughes skrev, lekte han med stereotypier om svarte. Han skrev om karakteren Simple, en slags mannen i gata, men også om en ambisiøs poet som tok avstand fra sin svarthet for å bli anerkjent.

– Etter slavetiden var alle svarte intellektuelle, særlig i middelklassen, veldig opptatt av å ikke bekrefte de stygge stereotypene. Hughes mente det handlet om å tilfredsstille hvites forventning, og at det var en strategi som ikke ville funke: Du kan ikke motbevise rasisme ved å prøve å vise at du er verdig, for det er ikke det rasisme handler om.

Smak er politikk

For Hughes og Harlemrenessansen var det ifølge Layne politisk viktig å oppvurdere jazz og blues ved å vise at sjangerne hadde litterære og poetiske kvaliteter.

– Når vi sier en type kunst er verdiløs, handler det om menneskene. Hva som er høy- og lavkultur, henger sammen med hvem som er høy og lav kultur. Og hva vi mener skal leses og høres, handler om hvilke stemmer og historier vi vil lese og høre, sier hun.

Derfor var det ikke noe skille mellom estetikk og politikk for Harlemrenessansen. Innenfor samme bevegelse var det riktignok stor uenighet om hvordan man skulle løfte svartes posisjon og kultur.

– Der Hughes ville gi den folkelige kulturen høyere status, sto for eksempel akademikeren W.E.B. DuBois for en annen strategi. Hans såkalte uplift-ideologi handlet om raffinere den svarte kulturen, å polere den og løfte den inn i de finere sfærene, som så langt hadde vært forbeholdt hvites kultur.

Mens George Schuyler, en annen sterk stemme på denne tiden, representerte afroamerikansk konservatisme. Han mente det ikke kunne eksistere svart kunst, fordi det ikke var forskjell på svarte og hvite amerikanere.

– Noe av det spennende ved denne perioden er at de intellektuelle selvfølgelig ikke var enige!

Fargeblind Bourdieu

Louisa Layne har analysert Hughes’ lyrikk og andre tekster i lys av teoriene til den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Etter at Distinksjonen, hans sosiologiske klassiker om smak, kom ut i 1979, har Bourdieu blitt toneangivende for hvordan smak, klasse og såkalt kulturell kapital, forstås. Layne stusser over den manglende oppmerksomheten overfor rase i Bourdieus teorier.

– Hvor mange ganger har man ikke hørt om kulturell kapital – og klasse? Det er snodig at ikke flere snakker om rasialisering på samme måte. Det blir en elefant i rommet. Hvorfor skal man snakke om hva slags tekopper folk har, men ikke om at noen kulturuttrykk kommer fra rasialiserte kontekster?

Hun mener det er en svakhet at Bourdieus teorier er fargeblinde, og påpeker også at venstresidens omfavnelse av marxistisk teori ofte har ført til en misforståelse.

– Mange har trodd at klasse kom først, og at det å snakke om rase er en ny trend. Men Hughes er et eksempel på at dette er 100 år gamle diskusjoner.

Å se hvordan klasseposisjon, rasialiserte identiteter, kjønn, seksualitet eller andre forskjellmarkører virker sammen i diskriminering, kalles i dag interseksjonalitet. Det har blitt et buzzord i både akademia og aktivisme, etter at det først brukt av kriminologen Kimberlé Crenshaw i 1989 og siden ble plukket opp av feminister på 2000-tallet.

– Langston Hughes drev med interseksjonalitet i praksis, det het bare ikke det den gangen, sier Layne.

– Ord og begreper er viktige, men det er også viktig å finne ut hva folk prøver å si og å verdsette ulike typer kunnskapsproduksjon. Teori er noe folk har drevet med bestandig, men i ulike former, understreker hun.

Målet er mentalitetsendring

Siden 2013 har massebevegelsen Black Lives Matter preget den politiske agendaen i USA, og mange internasjonalt anerkjente kunstnere og artister har støttet bevegelsen og vektlagt sin «svarthet». Artister som Beyoncé, Janelle Monáe og ikke minst rapperen Kendrick Lamar har blitt omfavnet av et stort hvitt publikum, også i Norge.

– Hvis jeg skulle tippe, ville Hughes syntes det var kult at Kendrick Lamar er så populær. Han ville at folk skulle forstå at black is beautiful. Men han ville også vise at kultur er dynamisk og klasse er noe man forflytter seg mellom. Spirituals var for eksempel lavkultur, men ble nesten ansett som klassisk kultur på tjuetallet, påpeker Layne, og fortsetter:

– Men hvis noe oppvurderes i dag, er det viktig å huske at det ikke alltid har vært sånn. Det er heller ikke så enkelt som at hvis du liker en svart artist, så er du ikke rasist. Det var mange hvite hippe folk som ville til Harlem og se svart jazz også, men på de samme klubbene slapp ikke svarte inn.

Det politiske prosjektet var også større enn å få hvite til å digge Duke Ellington og Billie Holiday, understreker Layne.

– De afroamerikanske tenkerne ville ha en mentalitetsendring. Det holdt ikke at én svart person slapp inn på klubben – det handlet om å forstå og bekjempe mekanismene bak undertrykkelse.

Verdifullt arkiv

For borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, var Harlemrenessansen beviset på at svarte også hadde en intellektuell tradisjon.

– Martin Luther King var opptatt av at vi måtte huske og anerkjenne Harlemrenessansen. Det var den første markante mobiliseringen av svarte intellektuelle.

Layne ønsker å løfte frem tankegodset fra Harlemrenessansen, og mener det er historiske årsaker til at deres teorier er mindre kjent.

– Kanskje man har tenkt at det bare er interessant for afroamerikanere eller dem som tilhører den afrikanske diasporaen, og ikke for «alle andre». Dette mener jeg er helt feil. Og det rare er at den logikken nesten aldri brukes motsatt vei.

Prosjektet hennes handler nettopp om å bruke tekster og kilder fra det hun kaller et verdifullt historisk arkiv. Layne tror de kunne gjort dagens diskusjoner om identitetspolitikk bedre.

– Det er tenkt ganske mye før oss, og det Harlemrenessansen jobbet med, er fortsatt relevant i dagens debatter om god smak og litterær kvalitet.

Opprinnelig publisert hos Det humanistiske fakultet, republisert med tillatelse.