Ensfarget kulturpolitikk

Frilansmusiker Sunniva Hovde skriver i kronikken ”Er det farlig med forskjellighet?” at kulturpolitikere bør ta innover seg hvordan offentlige institusjoner, som Den kulturelle skolesekken, Rikskonsertene og Kunnskapsdepartementet, formidler og håndterer musikk vi anser som forskjellig. Hun stiller blant annet spørsmålstegn ved at vi tar inn over oss noe av de musikalske ressursene som kommer til landet, mens andre ansees som uinteressante. Mens musikk fra Latin-Amerika og Balkan har blitt godt tatt i mot, har musikk fra Somalia og Vietnam blitt oversett.

– Jeg skrev kronikken fordi jeg synes det er problematisk at vi ikke bruker de kulturelle ressursene vi har i landet, uavhengig hvilken bakgrunn folk har, forteller Hovde til Utrop.

4. mars overrakte det regjeringsutnevnte utvalget sin utredning til kulturminister Hadia Tajik. Utredningen har sett nærmere på dagens kulturpolitikk og har vurdert de viktigste utfordringene kulturpolitikken står foran i årene som kommer. I utredningen er kulturelt mangfold så vidt nevnt og utvalget har utelatt å se på de kulturelle ressursene personer med innvandrerbakgrunn bringer til Norge.

Det er problematisk at vi ikke bruker de kulturelle ressursene vi har i landet.

– Hva tenker du om at kulturelt mangfold har blitt fullstendig oversett i det regjeringsutnevnte utvalgets NOU?

– At man ikke snakker om kulturelt mangfold kan enten bety at det er så naturlig at alle er forskjellige at forskjellighet ikke er viktig lenger. Eller det kan bety at man spiller majoritetens spill og overser at det finnes deler av befolkningen som ikke sees av det offentlige Norge, sier Hovde til Utrop.

– Behov for ulike tiltak
Ifølge Håvard Fossbakken, politisk rådgiver i Kulturdepartementet, peker Kulturutredningen 2014 på kulturelt mangfold som en sentral utfordring for framtidens kulturpolitikk.

– I Kulturutredningen understrekes viktigheten av å sørge for at alle får ta del i kulturelle fellesarenaer samtidig som ulike minoritetsgrupper gis mulighet til å utvikle deres egne kulturelle uttrykk.

Fossbakken forteller at regjeringen har som mål at alle skal ha tilgang til kultur og muligheter for å uttrykke seg kreativt, uavhengig av kulturell bakgrunn og opprinnelse.

– For å nå dette målet er det behov for ulike typer tiltak. Det er behov for arenaer som styrker det særegne så vel som arenaer for samspill og inkludering. Kulturdepartementet og Norsk Kulturråd gir allerede i dag tilskudd til arenaer der formålet er å utvikle og formidle innvandreres egne kulturuttrykk. Samtidig legges det vekt på utvikling av tiltak som stimulerer kunstnerisk utvikling, mangfold og kulturell brobygging på tvers av kulturell bakgrunn, sier Fossbakken til Utrop, uten å komme med noen konkrete eksempler på tiltak eller tilskudd.

Ikke-eksotiserende kulturpolitikk
Utrop spør Hovde hva som må til for å få en mer mangfoldig kulturpolitikk.

– Dette er et vanskelig spørsmål som krever stor plass, men å begynne å jobbe for en ikke-eksotiserende kulturpolitikk ville være gunstig. Det å anerkjenne at man er forskjellige og ønsker forskjellige ting og hvor forskjellighet ikke oppleves som en trussel ville være en begynnelse, sier Hovde.

– Tror du kulturminister Tajik er skremt til taushet av debatten Christian Tybring-Gjedde og andre innvandrerkritikere tar, slik at hun ikke våger å satse på et reelt kulturelt mangfold?

– Jeg tror ikke kulturministeren lar seg skremme, men jeg tror at hun sitter i en svært vanskelig posisjon hvor hun må møte forutinntatte meninger knyttet til at hun har innvandrerbakgrunn, og hvor hennes avgjørelser, særlig når det kommer til det å løfte fram og stimulere kulturelt mangfold, hele tiden vil bli lest i denne konteksten, sier Hovde.