– Breivik ble aldri en av oss

Den danske forfatteren og journalisten Carsen Jensen i samtale med Åsne Seierstad om boka hennes, En av oss, på Litteraturhuset i Oslo 27. november.
Foto: Torunn Grymer
Tårene kom fort da Åsne Seierstad skulle snakke med den danske journalist- og forfatterkollegaen Carsen Jensen om åpningsscenen i sin siste bok. – Det gjør de hver gang, sier hun. 
0Shares

Boka åpner med en scene fra Kjærlighetsstien hvor tolv unge ligger på bakken og spiller døde. En av dem er Bano.

Snø både under bryllupet i februar og fødselen i desember. Dobbelt lykke! tenkte Mustafa, mens han ventet i korridoren i parafinstanken. Slektninger hadde måttet samle inn drivstoff til sykehusets generator da Mustafa varslet at fødselen var i gang, for det var ingen elekrisitet. Det var konflikter og skyting i gatene mellom kurdiske fraksjoner etter at den irakiske hæren hadde trukket seg ut av byen og prisene var gått til himmels. Dette måtte være et barn født under en heldig stjerne. Tre kvinner fødte en datter på fødestuen i Erbil denne natten. To fikk navnet Befrin, som betyr Snehvit, for det vakre snedrevet som fylte luften i natten. Bryan lå med datteren på brystet. Nei, ikke Snehvit tenkte hun…Den nybakte moren så ned på sin førstefødte. Barnet hadde store, brune øyne omkranset av mørkt, tett hår. Du ser ut som en prinsesse, tenkte Bayran. “Bano”, sa hun. “Hun skal hete Bano”.

Bayran og Mustafa er to av dem som får sin historie ført i pennen av Åsne Seierstad i boken “En av oss. En fortelling om Norge.” Etter å ha klart å rømme fra den kurdiske byen Erbil i Irak til Norge da Saddam Hussein startet det han kalte arabiseringen av Kurdistan, også omtalt som kurdernes Holocaust, bygger de seg opp et trygt liv i Norge. Så mister de datteren Bano under terrorhandlingene på Utøya.

Journalist og forfatter av boka En av oss, Åsne Seierstad signerte bøker etter bokbadet på Litteraturhuset 27. november.
Foto : Torunn Grymer

Åsne Seierstad har jobbet tett med de pårørende mens hun har skrevet boka. Det forteller hun Carsten Jensen og et fullpakket litteraturhus. Gjennom de pårørendes fortellinger om dem de har mistet, har hun blitt så godt kjent med ofrene at hun selv kjenner det som et tap.

Foto : Kagge forlag

Temperaturforskjeller
Seierstad forteller at mange pårørende har sagt at hun har skrevet deres kjære tilbake til livet. Det gir høy temperatur sier hun, og på den andre siden har hun en sterk trang til å ikke berøre i det som har med gjerningsmannen å gjøre. Det kalde.

En av redaktørene til Seierstad har sagt at boka handler om tilhørighet. Og det å ikke høre til. Gjerningsmannen finner aldri sin tilhørighet. Seierstad tror at om bare en liten hendelse hadde gått annerledes, ville han antagelig aldri ha kommet dit hen at han begikk terrorhandlingene. Han ble avvist av alle. Moren, hiphop-miljøet, det politiske miljøet og det høyreekstreme miljøet på nett. Det eneste miljøet han behersket, var spillverden.

– Der er han konge, sier hun. Men dette miljøet forlater han. Så får han avslag på en forespørsel til Frp om å få lage en avis sammen med document.no, og med det nok en avvisning.

Etter dette flytter han til gården på Rena.

– Sånn sett lykkes det han på mange måter ikke å bli en av oss, sier Jensen.

Seierstad sier at tittelen kan sees på mange måter. Han var en del av oss, en norsk gutt fra Oslo vest som slet med ting mange sliter med. Men også alle de andre boken handler om å være en av oss.

Om Knausgård og homofili
Jensen peker på at forfatter Karl Ove Knausgård, som skrev for flere internasjonale aviser under 22. juli-rettsaken, trakk fram at et av de mest avgjørende aspektene av det som former en karakter, seksualiteten og forholdet til foreldrene, var merkelig fraværende temaer under rettsaken.

– Undertrykt homoseksualitet, depresjon og en vanskelig barndom må være en del av historien, skrev han i en av artiklene sine.

Seierstad sier at hun på mange måter er enig med Knausgård, men i en samtale med sin svenske forlegger om temaet påpeker forleggeren at gjerningsmannen er redd for mennesker. Han vil ikke ha noe forhold til noen. Politirapporter viser også at han i åresvis bare har surfet på heteroporno, som underbygger dette.

– Han hadde ingen lengre forhold til noen rett og slett fordi han er redd for mennesker, sånn tror jeg det er, sier Seierstad.

Nasjonalist eller anti-islamist
I Danmark var Jensen en av dem som skrev mye om 22. juli. Han spør Seierstad om hvorfor media og politikere alle har snakket om at dette var noe som rammet Norge.

– Er ikke det et paradoks, når gjerningsmannen selv snakker svært lite om Norge, men veldig mye om Europa? spør Jensen. Hvor norsk er han egentlig?

Seierstad og Jensen samtaler om at det landskapet gjerningsmannen beveger seg i på nett ikke er norsk. Det er et internasjonalt miljø som ser det som sin oppgave å redde Europa fra å bli overmannet av islamister, og bli et “Eurabia”. Religion er viktigere en nasjonalitet. Seierstad påpeker også at han under rettsaken trekker frem at det er viktig å verne norsk kultur.

Når Breivik under rettsaken fikk spørsmål om han er kristen selv, og hva som er norsk kultur, svarte han at han er litt kristen, ikke sånn at han går i kirken. Og på spørsmål om hva norsk kultur er svarte han at det kan være alt fra ølmerker til dørhåndtak.

– Når han blir stilt til veggs for det han har drept for, er det ingenting der, sier Seierstad. Han har vært opptatt av å bli sett, ikke av å verne det norske.

Brevet
Seierstad søkte om å få gjøre et intervju med ham. Det fikk hun nei på, og er glad for det i dag. Hun mottok et brev fra ham, hvor han sa han ville stille opp om de kunne skrive en bok sammen. Han var flatterende for så å stille krasse krav og ble ufin.

– Han innsmigrer seg for så å stikke. Det gjorde han på Utøya også. Han latet som han var en politimann som skulle hjelpe, og skjøt så dem som stolte på han, sier hun.

Hun forteller at hun er glad for at han sitter innelåst, og alltid skal gjøre det. Hun forteller om følelsen av å lese hans klage til fengselsledelsen om at kaffen er for kald og at betjentene gir ham fin-genseren fra lageret de oppbevarer klærne hans på, istedet for en av hverdags-cardiganene hans. Om hvor opprørt han blir over dette.

– Hva sparer han den genseren til, spør hun retorisk.

Debatten
Under samtalen snakker de to forfatterne også om kritikken som er kommet etter utgivelsen av boka. Særlig hennes litterære grep har vært diskutert, og at hun har brukt innhold fra barnevernsrapporter og andre omstridte kilder. På dette svarer Seierstad at hun kunne valgt å ha fotnoter gjennom hele boka med henvisninger til hvor hun har funnet informasjonen. Men hun valgte i stedet å ha et kapittel til slutt hvor hun forteller hvor informasjonen kommer fra. Leseren og forfatteren må på en måte inngå en kontrakt, hvor man stoler på at det forfatteren sier. Man kan ikke sitte å slå opp hver fotnote gjennom hele boken. Hun forsikrer publikum om at når hun skriver hva gjerningsmannen tenker for eksempel så er det ut i fra ting han selv har skrevet eller sagt.