Foto: Claudio Castello
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
«Jostein og jeg med vår lille gutt, sammen foran billedveggen, skolens hukommelse. Det vi så, var fortellingen om et land i forandring, og strukturer som likevel forble de samme. Det var ikke noe nytt at Tøyen var for de fattige og utsatte. Det hadde vært sånn i over hundre år. Ansiktene skiftet, men fattigdommen forble på Tøyen. Vi så også en annen fortelling, om verden utenfor, kriser og kriger som hadde avsatt seg i klassebildene lik årringer i et tre. Hit hadde mennesker funnet veien fra Vietnam, Chile, Bosnia, Aserbajdsjan. Det var hit de kom. Tøyen var Norges kontaktflate mot verden. Og hit var altså også vi kommet – ikke fra Pakistan eller Somalia eller Irak, men fra Vennesla og Kristiansand. Perspektivene dette åpnet for oss. Hadde vi en plass i denne fortellingen? Hadde vår sønn en plass?
Slik går en av passasjene i Bjarte Breiteigs andre roman «Tøyeneffekten», som handler om en bydel i Oslo, og om en familie: Mona, Jostein og sønnen deres, Kalle.
Selv er Breiteig gift med forlagsredaktør Tonje Tornes, og i likhet med familien i romanen har de også bodd i en årrekke på Tøyen. Familien i boken siden 2009, mens Breiteig og Tornes kom til Tøyen i 2008.
– Det er selvbiografiske elementer i boken. Jeg er selv engasjert i det som skjer på Tøyen. Vi har opplevd samhold og endringer i nærmiljøet, på lik linje med Mona, Jostein og Kalle.
Fra kritikk til handling
Sørlending og innflytter Bjarte Breiteig har skrevet tre novellesamlinger: Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). Han har blant annet også mottatt Anders Jahres pris for yngre kunstnere og Ungdommens kritikerpris. Tøyeneffekten er hans andre roman etter Mine fem år som far (2014).
Forfatteren mener boken rommer en erkjennelse om at forandring ikke kommer gjennom kritikk alene, men også gjennom handling.
Forandring ikke kommer gjennom kritikk alene, men også gjennom handling.
– Her på Tøyen har vi beboere vært med å endre forholdene til det bedre. Vi har vært en viktig del av Tøyen-løftet. I stedet for å bare kritisere det bestående, har vi vist at vi selv kan være en del av løsningen.
Somalisk astronaut
Utrop møter forfatteren i hjemmekjære omgivelser for å ta bilder av ham. Stolt viser han oss kunstverkene som lyser opp mellom blokkene.
– Bildet du ser her kalles “den somaliske astronauten”, og viser til at man kan bli hva man vil, uansett bakgrunn.
I romanen skildres endringene fra et langt mer belastet område frem til Tøyen-løftet kom i løpet av 2010-årene.
– Endringene og historien vil mange Tøyen- og Oslobeboere kjenne igjen. Her på Tøyen har vi naboer hjulpet hverandre og sammen skapt en hjemfølelse.
Et tidsdokument
Breiteigs planer var opprinnelig å lage en roman om en ikke-navngitt bydel i Oslo.
– Så bestemte jeg meg for at det likevel skulle være og hete Tøyen, og da kom en ny energi inn i romanen. På Tøyen lever vi midt i noen av vår tids viktigste samfunnsbrytninger. Romanen er blitt et tidsdokument over bydelens moderne historie, men den forteller også om et Norge i endring.
– Har Tøyen blitt et bedre sted i løpet av årene som skildres i romanen?
– Vi har fått pusset opp og fått bedre livskvalitet. Tøyen har blitt tryggere, og nærskolen er nå det naturlige valget for alle som bor her. Men prisene har gått kraftig opp, og det går ut over sårbare grupper. Vi har hele tiden sagt fra om at områdeløftet trenger boligpolitisk oppfølging. Og det er ikke sånn at man mangler verktøy – regulering av leiemarkedet er et mulig tiltak.
En bok om relasjoner
Forfatteren kan selv kjenne seg igjen i sine egne rollefigurers følelse av usikkerhet i møte med nye kulturer.
– Jeg tror mange majoritetsnorske har kjent denne usikkerheten. I «Tøyeneffekten» har jeg prøvd å skildre kulturmøtene så ærlig som mulig, på godt og vondt. Forskjeller finnes, de kan kanskje aldri overvinnes, og kanskje skal de det heller ikke. Forskjeller er ikke det samme som avstand. Jeg tror vi kan velge å ha et godt liv sammen, selv om vi er dypt forskjellige.
Forfatteren er spent på hvordan leserne vil reagere på romanen.
– Mange har eierskap til Tøyen og stedets historie. Det er et stort ansvar å skrive så tett på som jeg gjør, med både hendelser og personer fra virkeligheten. Men jeg tror de fleste vil kjenne seg igjen og føle at det angår dem, også om man bor et helt annet sted.
– Er boken mer realistisk enn skjønnmaling?
– Det er definitivt ingen romantiserende roman. For meg er det mest avgjørende om den oppfattes som håpefull eller ikke. Det er jeg aller mest spent på.
