Ny bok speiler splittelsen rundt rasismedebatten

ÆRLIG: Lisa Esohel Knudens bok om rasisme er et ærlig forsøk av forfatteren om å nå andre med et annet syn i rasismedebatten, skriver anmelderen.
Foto: Anna A. Oftedal
Lisa Esohel Knudsens debattbok handler ikke bare om antirasisme, men om hvordan oppfatningene av den nye antirasismen har potensial til å skape både splittelse og samtalevilje.
76Shares

Hva er rasisme? Forfatter Lisa Esohel Knudsen forteller om rasismeopplevelser og debatten om hva som skal sees og klassifiseres som rasisme, i sin nye bok “Det er personlig – Om rasisme og ytringsfrihet”.

I boken bruker Knudsen egne erfaringer som et eksempel for å vise at rasisme ikke bare er et evig debattema, men en reell problematikk som går ut over hverdagen til mennesker med mørk hudfarge.

Forfatteren inviterer leseren inn til en verden som ikke finnes for de som tilhører majoriteten. Om hvordan humor som kan såre, å bli stoppet på gaten av politiet, eller ikke bli innkalt til jobbintervju sees som den “utvidede rasismeopplevelsen”.

Klar ideologisk linje

For Esohel Knudsen, som selv har blitt utsatt for rasisme, er dette et viktig moment. Boken jobber utfra tankegangen om at det “personlige er politisk”.

Forfatteren legger ikke skjul på hvor hva hun mener ideologisk og politisk, og hvem hennes meningsmotstandere er. Om hvordan anklager om “kanselleringskultur” brukes til å  farliggjøre denne nye antirasismen som vokste frem i kjølvannet av Black Lives Matter-protestene.

Samfunnsdebattanter, instanser og tidsskrifter får så hatten passer. Sistnevnte har ikke klart å åpne opp den offentlige samtalen på en måte som gjør at minoritetsgrupper får sette dagsordenen: Altså, at debatten om rasismen skjer på premissene til gruppen som i fremste grad rammes av denne. At man skal ha så lite avsporinger som mulig. For det å sette likhetstrekk mellom den nye antirasismen, som oppfattes av hennes meningsmotstandere som radikal og splittende, med ytre høyre, ser hun som en avsporing.

For henne er også premissleverandørene svært viktig, og ikke minst at folk som står for anti-rasisme skal i sterkere grad prege ordskiftet. Hun er naturlig nok positiv til utviklingen som skjedde etter Floyd-drapet og Black Lives Matter-protestene, som ikke bare i USA og andre land, men også i Norge, førte til en “ny vilje til å lytte”.

Kunsten å se fra “motsatt vinkel”

At boken har en klar slagside, og kritiserer samfunnsdebattanter og “anti-woke” bevegelsen, gjør den verdt å lese.

Boken inviterer inn til en virkelighet som et mindretall opplever. En virkelighet som er vond, og som eksisterer. For henne, og andre med hennes hudfarge, er det som finnes av rasisme i Norge ikke bare fryktelige tilbakevendende opplevelser, men også umenneskeliggjøring.

Hun er også villig til å få folk til å lytte, og eventuelt endre mening, hvor mange andre svarer med å kansellere og videreføre de steile frontene. Hun anerkjenner at den anti-rasistiske kampen sees med skepsis og som “ubehagelig”. Ifølge Esohel Knudsen er virkemidlet “å ha en samtale der en vanligvis ville konstruert en konflikt”.

For de som ikke tilhører forfatterens ståsted eller deler hennes livserfaringer, kan det å lese denne boken være en grei øvelse i å prøve å se verden fra hennes side.

Splittelsen som finnes i samfunnet rundt rasisme, handler om at det som Esohel Knudsen og andre med samme hudfarge ser som “ivaretakelse av menneskeverd” sees av andre som “kanselleringskultur”, “identitetspolitikk”, “hårsårhet” og “autoritært”. Forfatteren mener forestillingen bunner i misforståelser om anti-rasistisk kamp, hvor denne sees som splittende. Istedenfor å ta opp kampen mot rasisme ender offentligheten opp med å diskutere om anti-rasistisk retorikk er farlig for ordskiftet.

For Esohel Knudsen ser det ut som om det er viktig for henne å spre ordet og få flere på sin side. Å kunne få tvilere til å empatisere mer med hennes ståsted, som langt ifra er majoritetsstandpunktet i norsk offentlighet, og som møter sterk motbør fra klassisk liberale. Spesielt identitetspolitikken oppleves som splittende, og Esohel Knudsens mange livsopplevelser med umenneskeliggjøring og rasisme kan ikke projiseres som et systematisk fenomen. Forfatteren påpeker mangelen av anerkjennelse av rasisme som systematisk fenomen i Norge, mens kritikere mener hennes situasjonsbeskrivelse vil være for vidtgående.

I boken får også kritikere og meningsmotstandere sitt pass påskrevet, uten at det oppleves for krasst. Esohel Knudsen insisterer på at at endringer må komme gjennom det demokratiske ordskiftet, og avviser anti-rasisme som “illiberalt”.

Les også: – Jeg måtte være snillere enn alle andre

Informasjonsbehov

Her er en av de viktigste splittelsene mellom Esohel Knudsen, hennes meningsfeller, og folk som ikke definerer seg som del av den nye anti-rasistiske bevegelsen. Gjennom forfatterens blikk kommer denne splittelsen lett frem for leseren.

I boken ligger det også en utfordring hvordan dette motsetningsforholdet skal presenteres. En bok av denne typen kan ofte ende opp med å bli en forsvarstale. For det er en svært vanskelig oppgave å skrive om et tema som innebærer sterk personlig kostnad på en nøytral og formidlende måte. Hvordan balansere mellom subjektive betraktninger og meninger, og informasjonsbehovet for å gi leseren innblikk i en virkelighet som ikke rammer flesteparten i Norge? Her ligger også mye av rasismens problematikk, at den er usynlig for en stor del av befolkningen. Noe som samtidig ikke gjør “de store massene” automatisk til rasister.

Esohel Knudsen har i sin bok gjort et godt forsøk på å møte “den andre siden”

Her er mye av bokens essens. I det egalitære Norge er det fortsatt for mange som lever parallelle liv. Som møter unødvendig mange hindre. Og hvor sterke uenigheter om hva som er løsningene rundt rasisme, skaper sterke motsetninger og ekkokamre i samfunnet.

Esohel Knudsen har i sin bok gjort et godt forsøk på å møte “den andre siden”, og ha et samtalefokus. I et Norge hvor stadig flere føler på utenforskap, og hvor reell farlig splittelses-tankegang kan få flere tilhengere, er dette god konflikthåndtering. Og det trengs, for de ulike rasismeoppfatningene skaper allerede sterke skillelinjer. Representanter for den nye anti-rasismen og kritikerne trenger sårt flere samtalerom, hvor man kan debattere med intellektuell ærlighet.

Tittel: «Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet»
Forfatter: Lisa Esohel Knudsen
Forlag: Res Publica