”Ja, vi elsker” på andre språk?

Et innspill om å oversette nasjonalsangen til andre språk har skapt reaksjoner. Innspillet som sprang ut som en humoristisk og spennende gimmick i en flerkulturell avis, er nå blitt en politisk debatt om inkludering og ekskludering.

La meg gjøre dette klart: Det har aldri vært snakk om å unnlate å synge på norsk, ei heller har det vært snakk om at nasjonalsangen nå skal erstattes med andre språklige versjoner. Tanken bak innspillet var rett og slett at folk med ulik etnisk opprinnelse kunne hedre og ære sitt nye hjemland med hengivenhet og interesse for nasjonalsangen på en unik måte.

Nasjonalsangen bør i offentlige anledninger synges på norsk, dette skal det ikke være noe tvil om. Men det trenger ikke å bety at man ikke skal oversette eller synge på annet språk om man vil i andre anledninger. En som gjør dette respekterer og hedrer Norge, og hyller Norge som sitt hjemland. Ytringsfrihet er en demokratisk verdi i Norge som gjelder alle. I en rekke barnehager på østkanten lærer barna lek og sang fra andre land, på andre språk. Når en vennligsinnet nordmann ønsker å si ”God morgen” på mitt eget språk, så lærer jeg ham det med stolthet.

Forlaget om å hylle og feire nasjonens viktigste dag ved å synge nasjonalsangen er et positivt signal til det norske samfunnet, det gjelder også om man synger på et annet språk. Når en innvandrer synger om å elske dette landet, så har vedkommende selvsagt positive tanker om det landet han eller hun bor i, ikke nødvendigvis at vedkommende ikke kan norsk. At integreringen er på revers om noen velger å oversette nasjonalsangen er en tåpelig påstand.
Nasjonalsangen er allerede oversatt til samisk for 40 år siden. Ved et enkelt søk på internett finner man allerede flere oversettelser av ”Ja, vi elsker.”

Tanken på eksistensen av ulike språklige versjoner av nasjonalsangen, som representer det mest norske av alt, har ikke falt i god smak hos blant annet FrP. Men når også lederen for 17. mai-komiteen og enkelte politikere går hardt ut mot et slikt uskyldig innspill, så synes det som vi har berørt et område som er så ”hellig” at man blir provosert og fornærmet. Noe skal man verne, og nasjonalsangen er det norskeste av det norske, og den skal bare synges på norsk. Fra før av er det jo avklart at andre flagg enn det norske, samiske og FN-flagget er forbudt å gå med i Oslo. Flerkultur i Oslo utfordrer norskheten, og mange blir provosert av dette. Hvorfor det egentlig?

Nasjonalsangen i Norge skal man synge på norsk, sier 17.mai-komitèlederen. Betyr det at man skal forby oversettelse og synging av nasjonalsang på andre språk ved offentlige anledninger? Hva med om noen innvandrergrupper synger nasjonalsangen i 17. mai-toget, skal man gripe inn og stoppe dem? Hva med ytringsfriheten da? Hva om man oversetter i læringsøyemed? ”Selv om «Ja, vi elsker dette landet» utvilsomt er vår nasjonalsang, finnes det ikke noen lov som sier dette. Dermed er det uaktuelt for Kulturdepartementet å blande seg opp i hvordan sangen brukes,” sier kulturminister Trond Giske til Vårt Land.

”Jeg skjønner ikke hvorfor muslimene reagerer så sterkt på de tegningene”, sa en nabo til meg da debatten om Muhammed-karikaturene haglet i en periode. Det var mange som ikke kunne skjønne hva som var så galt med å tegne profeten Muhammed. Debatten om nasjonalsangen på andre språk minner meg om striden om Muhammed-karikaturene. Denne sammenlikningen får noen til å riste på hodet. Nei, det går jo ikke an å sammenlikne, sa 17. mai-komitélederen.

90 % av nordmenn er medlem i statskirken, men det er bare en tredjedel av nordmenn som tror på Gud. Man kan tegne så mange karikaturtegninger som man vil av Jesus og kristendommen. Utenom reaksjoner fra ultrakonservative kristne ville dette ikke skapt noen reaksjoner. Den store Hellige Gudinnen i Norge er norskheten. Den står urokkelig ved i alle sammenhenger, kulturlivet, sporten, underholdningen, osv. Den minste utfordring av den hellige norskheten blir sett på som krenkende og provoserende.

Det er forbløffende å se hvor sterkt nordmenn blir provosert over et humoristisk innspill om oversettelse av nasjonalsangen. Når en gruppes kjerneverdier og identitet blir utfordret, blir dem det gjelder sterkt provosert. Dette gjelder uansett om det er Muhammed-karikaturer eller Norges nasjonalsang, og her er det ingen unntak. I stedet for å bli provosert over at noen innvandrere setter seg ned for å oversette noen vers i nasjonalsangen, så bør man heller bli fasinert over innvandrernes interesse i det norske.