Slik vil Solheim bekjempe fattidommen i verden

0Shares

– Vi vil arbeide for at norsk politikk og næringsliv trekker i samme retning. Derfor etablerer vi så snart som mulig et offentlig utvalg for å se på konsekvenser for utviklingslandene av norsk politikk i sin fulle bredde, inkludert handel, samferdsel, energi, landbruk og kultur.

– Regjeringa ønsker å legge til rette for økte investeringer, flere etableringer og mer handel i våre samarbeidsland. Norske bedrifters engasjement i utviklingsland er både positivt og viktig. Om det ikke skapes arbeidsplasser i privat sektor i utviklingslandene, vil vi aldri få bukt med fattigdommen. For en rettferdig fordeling av godene forutsetter at man har noe å fordele. Vi er allerede i gang med å legge til rette for økt innsats innenfor vannkraft og andre bærekraftige energiformer.

– Jeg ønsker også rydde opp i alle måltallene som lenge har vært brukt som regnemåte for hvordan vi bidrar til utvikling. Et prosjekt for kvinnelige entreprenører i miljøvennlig jordbruk, for eksempel i Zambia, vil telles opp både på kvinne, miljø, næringslivs-, landbruks- og Afrika-kvoten. Dette blir lett en lek med tall. Det viktigste er ikke å gi mest mulig, men å gjøre mest mulig. Regjeringa vil komme tilbake til dette i budsjettet for 2007.

Her er Utviklingspolitisk redegjørelse i Stortinget i sin helhet:

President,

Det store flertallet av verdens mennesker har til alle tider vært fattige. Det nye i dag er at vi for første gang i menneskehetens historie har muligheten til å fjerne fattigdommen. Vi kan hvis vi vil. I Europa og Nord-Amerika har vi kommet langt i å avskaffe absolutt fattigdom, i store deler av Asia går det raskt framover. Kan det tenkes noen større oppgave for vår generasjon enn å gjøre fattigdom til historie?

Vi ser at Tusenårsmålet om å halvere andelen ekstremt fattige i verden innen 2015 er på god vei til å nås. Afrika henger fremdeles etter, men også der er det framgang. Land som Sør-Afrika, Mosambik og Botswana opplever god økonomisk utvikling.

Vi vet hva som trengs for å få bukt med fattigdommen. Man trenger fred, en sterk og velfungerende stat som fordeler godene rettferdig, en åpen og markedsbasert økonomi, sterk satsing på utdanning, og mobilisering av ressurser gjennom investeringer og bistand. Da USA bestemte seg for å sette en mann på månen klarte de det. Da supermaktene mobiliserte under den kalde krigen, var det aldri mangel på ressurser. Hvis vår generasjon ikke avskaffer den absolutte fattigdommen i verden, er det ikke fordi vi ikke kan, men fordi vi ikke vil det nok.

Norges utgangspunkt for å bidra er godt. Vi er nettopp kåret til verdens mest vellykkede stat, ifølge Foreign Policy Magazine og Dagens Næringsliv. Økonomien går bra, oljepengene fosser inn, og de aller fleste nordmenn er enige i at vi skal dele godene både innenlands og utenlands. Norge har sterke frivillige organisasjoner, en aktiv fagbevegelse og mange kirkesamfunn som alle er avgjørende partnere i utviklingspolitikken.

Jeg vil i denne redegjørelsen legge vekt på de mange nye initiativene regjeringa vil ta i utviklingspolitikken. Samtidig verdsetter jeg høyt at det er stor enighet i denne sal når det gjelder Norges innsats overfor utviklingslandene. Bondevik-regjeringa gjorde en god innsats. Dette vil vi bygge videre på.

Når vi vil gjøre vårt for å bidra til å avskaffe fattigdommen i verden, handler det om solidaritet. Alle religioner og de fleste store tankesystemer vektlegger at vi skal gjøre mot andre det vi vil at de skal gjøre mot oss.

Vi ser at utviklingspolitikk er en viktig del av vår nye sikkerhetspolitikk. Å trygge Norge kan ikke lenger gjøres bare ved Fredriksten eller Grense Jakobselv. Terrorisme med utspring i Palestina eller Sudan kan true oss. Narkotika som ødelegger ungdom på gata noen hundre meter herfra, dyrkes ikke i nærområdene, men i land i krig som Afghanistan eller kanskje i Colombia. Forsvinner regnskogene i Kongo eller Brasil, ødelegger det miljøet også for kommende generasjoner i Norge. Utvikling skaper mindre sinne, mindre ydmykelse og mindre vold. Det gjør verden tryggere også for oss.

Utvikling er en brei historisk prosess, der bistand er en liten, men viktig del. Utvikling handler om fred, om kultur, om handel, sterk stat, marked og utdanning.

Vi vil arbeide for at norsk politikk og næringsliv trekker i samme retning. Derfor etablerer vi så snart som mulig et offentlig utvalg for å se på konsekvenser for utviklingslandene av norsk politikk i sin fulle bredde, inkludert handel, samferdsel, energi, landbruk og kultur.

Vestens handelspolitikk er av særlig betydning for utviklingslandene. De fattige landene må sikres mulighet til å delta i internasjonal handel og til å ivareta sine behov for beskyttelse på en god måte. Norge har forsøkt å bidra til at den pågående WTO-runden blir en reell utviklingsrunde, der utviklingslandenes interesser står i sentrum.

Regjeringa ønsker å legge til rette for økte investeringer, flere etableringer og mer handel i våre samarbeidsland. Norske bedrifters engasjement i utviklingsland er både positivt og viktig. Om det ikke skapes arbeidsplasser i privat sektor i utviklingslandene, vil vi aldri få bukt med fattigdommen. For en rettferdig fordeling av godene forutsetter at man har noe å fordele. Vi er allerede i gang med å legge til rette for økt innsats innenfor vannkraft og andre bærekraftige energiformer.

President,

Selv om det å gi bistand ikke er det eneste vi gjør i utviklingspolitikken, kanskje ikke engang det viktigste, så skal vi gi mer og gi bedre. Målet om 1 prosent står fast. Samtidig skal ikke Norge være et ”mini-FN” som prøver å gjøre alt, være overalt eller engasjere seg i alt.

Internasjonal arbeidsdeling er avgjørende for en effektiv utviklingspolitikk. Det er for eksempel opplagt at det trengs sjukehus i utviklingsland.

Det er ikke like opplagt at Tyskland, Storbritannia eller for den del Japan eller Kina ikke kan bygge dem like bra som oss. Det betyr at vi i Norge bør konsentrere innsatsen om de områdene vi er best på, de områdene der vår ekspertise er udiskutabel.

Vi vil tilpasse kartet til terrenget. Palestina og Afghanistan har lenge mottatt mer bistand enn de fleste av våre hovedsamarbeidsland. Sudan er i dag samlet sett Norges største engasjement i utlandet – uten engang å være definert som samarbeidsland. Jeg vil gjerne komme tilbake til Stortinget med forslag til styringsredskaper som stemmer mer med virkeligheten.

Jeg ønsker også rydde opp i alle måltallene som lenge har vært brukt som regnemåte for hvordan vi bidrar til utvikling. Et prosjekt for kvinnelige entreprenører i miljøvennlig jordbruk, for eksempel i Zambia, vil telles opp både på kvinne, miljø, næringslivs-, landbruks- og Afrika-kvoten. Dette blir lett en lek med tall. Det viktigste er ikke å gi mest mulig, men å gjøre mest mulig. Regjeringa vil komme tilbake til dette i budsjettet for 2007.

Jeg har definert fire områder der Norge er blant de beste i verden – eller kan bli det: Energi, fred og forsoning, kvinne- og likestillingsspørsmål og miljø. Dette er områder der vi kan mye, der andre land har tro på vår kunnskap. Her bør vi intensivere innsatsen. En del andre områder kan vi trygt overlate til andre.

Dette er også i tråd med de forpliktelsene vi har påtatt oss under Paris-erklæringen (2005), der giverlandene ble enige om økt samordning av bistanden.

President,

Energi er et område der Norge er verdensledende. Det må vi vektlegge i samarbeidet med utviklingsland. Afrikas voksende kraftunderskudd og de store utfordringene i enkelte land knyttet til forvaltning av inntektene fra petroleumsproduksjon, er områder der norsk kompetanse særlig kan komme til nytte.

Ikke minst har Norges håndtering av oljeressursene og – inntektene fått stor internasjonal oppmerksomhet. Mange utviklingsland ønsker å lære av de erfaringene vi har gjort oss. Regjeringa har derfor satt av midler for å kunne bistå utviklingsland med dette. Det er etablert et tett samarbeid med Olje- og energidepartementet, Finansdepartementet og Miljøverndepartementet. Her er det snakk om både bistand til å øke oljeinntektene, og hjelp til å få til en bedre bruk av inntektene. I Øst-Timor har vi for eksempel bidratt til å styrke landets forhandlingssituasjon i forhold til naboland, og vi har gitt råd om opprettelse av et oljefond (som der i landet går under navnet ”Norway +”).

Regjeringas intensjon med ”Olje for Utvikling” er å sette petroleumsproduserende utviklingsland i stand til å omsette inntektene fra olje- og gass-ressurser til redusert fattigdom og bedrede levekår for befolkningen. Basert på den norske petroleumskompetansen, internasjonaliseringen av norsk oljeindustri og det allerede eksisterende engasjementet innen ressursforvaltning, utvikling, fred og menneskerettigheter, er Norge godt posisjonert til å spille en slik rolle. Vi må gjøre vårt for å sikre at hver dråpe olje blir omsatt i velferd. Oljen må omgjøres til skoler, helsestasjoner, medisiner og utvikling til de mange – ikke forsvinne i lommene til de få. Vi ser at det er stor interesse for å samarbeide med Norge her, og dette vil bli en viktig del av norsk utviklingsinnsats i årene som kommer.

President,

Norges fredsengasjement har jeg sagt mye om før, og jeg har derfor valgt å fokusere mer på andre deler av norsk utviklingspolitikk i denne redegjørelsen. La meg bare her understreke at freds- og forsoningsarbeid er og forblir en sentral del av vår utviklingsinnsats. For vi kan ikke skape fred uten utvikling – og vi kan ikke skape utvikling uten fred. Derfor vil Norge bygge på sin kunnskap gjennom flere tiår med fredsforhandlinger, og fortsatt styrke sitt engasjement i Sri Lanka, i Sudan og mange andre steder.

Vår utviklingsbistand er ofte rettet mot stater med svake eller manglende samfunnsstrukturer. For å kunne drive effektiv bistand, må også forsvars-, freds- og sikkerhetspolitikk være en del av utviklingsarbeidet. Vi ønsker derfor i større grad å se humanitær hjelp, utviklingsbistand og militær innsats i sammenheng, samtidig som vi må være klare på rollefordelingen.

Utviklingen i Palestina er veldig bekymringsfull og i Sri Lanka for øyeblikket bare til å grine av. Partene ser bare hva den andre siden kan gjøre for å bringe fred og gjengjelder konsekvent vold med vold. Men som Martin Luther King har sagt: Øye for øye etterlater alle blinde.

President,

Kvinne- og likestillingsspørsmål er det tredje av de fire områdene der Norge har særlige fortrinn internasjonalt. Innen utgangen av 2006 vil regjeringa lansere en ny handlingsplan for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid.

Gjennomgangen av den gamle strategien for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid (1997-2005) viste at det gjenstår mye når det gjelder å reelt innarbeide kjønnsperspektivet i utviklingssamarbeidet. Regjeringa skal øke fokuset på likestillingsrettede tiltak fremover.

Det er ingen motsetning mellom å sterkt vektlegge kvinneperspektiver på alle felt i politikken og å satse på spesifikke kvinne- og likestillingstiltak. Vi må si: Ja takk, begge deler. Vi vil kreve av våre samarbeidspartnere, det være seg regjeringer, internasjonale institusjoner eller frivillige organisasjoner, at de viser at de tar kvinne- og likestillingshensyn på alvor. De som over tid ikke viser evne eller vilje til å gjøre det, må regne med at det vil ha konsekvenser for samarbeidet.

I tillegg vil vi se nøye på om deler av vår bistand bidrar til å sementere forskjeller mellom kjønnene og dermed hindrer likestillingsarbeidet. Jeg mener vi trenger bedre systemer internasjonalt for å vurdere og rapportere om kvinne- og likestillingsspørsmål i utviklingsarbeidet og vil følge opp det.

Da jeg besøkte Liberia i mars i år ga Ellen Johnson-Sirleaf, Afrikas første folkevalgte kvinnelige president meg et jordnært perspektiv på hva kvinnekamp betyr i et av verdens mest ødelagte land: ”Vi trenger mer og bedre politi. Hjelp oss å luke ut korrupsjon blant politifolk, ellers har kvinner og barn ingen beskyttelse mot voldtekt og overgrep”. Derfor har vi nå besluttet å gi støtte til egne mottaksenheter for kvinner og barn på politistasjonene i Liberias 15 distrikter. Inspirert av Johnson-Sirleaf har vi også utarbeidet en handlingsplan for gjennomføringen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Det fjerde satsingsområdet er miljø. Regjeringa vil i sterkere grad enn den forrige vektlegge betydningen av dette. Vi vet at det er en klar sammenheng mellom fattiges livsvilkår og nasjonale og globale miljøforhold. Vi vil arbeide for å øke samarbeidslandenes kapasitet og kompetanse på miljø og bærekraftig utvikling, spesielt på områder som biologisk mangfold, vannressursforvaltning, energi, klima og kjemikalier. Det betyr at vi må være obs på de miljømessige sidene ved økonomisk utvikling. Miljøforpliktelser og miljøprioriteringer vil legge viktige føringer for norske støtteordninger til næringsliv i Sør. I den nye handlingsplanen som nettopp er presentert står det mye om dette. Derfor velger jeg i dag å fatte meg i korthet og bare si at jeg ser fram til innspill og reaksjoner fra miljøorganisasjonene og andre interesserte på det vi har lagt fram.

Og selvsagt – selv om vi definerer fire hovedområder, skal vi også gjøre en innsats på andre områder. Eksempler her er forskning og utdanning, landbruk og fiske. Vi vil også støtte aktivt opp om det arbeidet statsministeren gjør for at verden skal nå FNs tusenårsmål om å redusere barnedødeligheten med 2/3 innen 2015. Et viktig virkemiddel i dette arbeidet er å nå ut med vaksiner til verdens barn (GAVI). Gjennom en slik innsats ønsker vi også å signalisere at ALLE tusenårsmålene kan nås, hvis den nødvendige politiske vilje er til stede.

President,

Regjeringa har fra første dag lagt vekt på behovet for å styrke FN. Ingen annen organisasjon har FNs legitimitet. FN må kunne møte hele spekteret av utfordringer – fra fattigdom og epidemier til terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. FN skal sikre at alle stater blir hørt, og være en garantist for å unngå en verdensorden der den sterkestes rett er enerådende. Innen utvikling er FN den desidert viktigste normsetter og selv en betydelig aktør.

FN er enestående – men langt fra perfekt. FN kan bli bedre, men bare dersom medlemmene selv står for oppussingsarbeidet. For FN er hva vi, medlemslandene, gjør det til – verken mer eller mindre.

FN må fornyes, dersom vi vil at organisasjonen skal gjøre det vi ønsker at den skal gjøre. Gjennom reformpanelet som Statsministeren er en av lederne for, har Norge en enestående mulighet til å skape et sterkt FN innen miljøvern, nødhjelp og utvikling.

Norge har vært en pådriver i opprettelsen av et fredsbyggingsfond og en fredsbyggingskommisjon i FN. Dette betyr en viktig styrking av FNs evne til å planlegge og koordinere bredt sammensatte fredsbyggingsoperasjoner. Norge har også bidratt til at FNs nødhjelpsfond nå er realitet, som et svar på behovet for rask respons på humanitære kriser knyttet til krig, konflikt og naturkatastrofer.

Norge er også en pådriver for at FN blir mer enhetlig på landnivå – med en ledelse, ett program og ett budsjett.

Som et ledd i den økte satsingen på FN, ønsker regjeringen også å øke vår militære deltakelse i FN-operasjoner, særlig i Afrika. Ikke bare viser det vår vilje til å bære vår del av byrden, det vil også styrke vår innflytelse i reformarbeidet i FN.

Det er viktig at FN vet hva de har å rutte med fra ett år til det neste. Ellers blir det vanskelig å planlegge godt. Derfor har Norge, som FNs sjuende største bidragsyter, gitt tilsagn om flerårig støtte til flere av de viktigste FN-organisasjonene.

Men vi har også gjort det klart at FN-organisasjoner som motsetter seg reform, ikke vektlegger verdier vi synes er viktige eller nekter å samarbeide med andre, vil få redusert eller stoppet norsk støtte. Vi ønsker å premiere de gode FN-organisasjonene og straffe de dårlige. Her vil vi bruke både pisk og gulrot.

Også overfor Verdensbanken vil vi være en kritisk partner. Vi vil arbeide for en demokratisering av de multilaterale finansinstitusjonene, og vi ønsker åpenhet omkring Norges rolle i disse. Det er positivt at Verdensbanken nå vektlegger betydningen av sosial likhet i sine dokumenter og vi vil passe på at dette også får betydning i de enkelte land. Samtidig er vi opptatt av at det ikke stilles krav om privatisering ved sletting av gjeld og ved utbetaling av lån. Der privatisering og liberalisering er noe landene selv ønsker, vil vi ikke gå imot dette. Vi vil imidlertid gå grundig gjennom i hvilken grad Verdensbanken fortsatt presser gjennom ideologisk basert privatisering og reagere når det trengs.

Første juli overtar Norge den nordisk-baltiske styreplassen i Verdensbanken for neste treårsperiode. Det gir oss en god mulighet til å påvirke, og den vil vi benytte til fulle.

Vi er i ferd med å opprette et konsultasjonsforum om bankspørsmål med norske frivillige organisasjoner.

President,

Denne regjeringa vil være dristig i utviklingspolitikken. Vi må tørre mer, våge å være det land som sier fra der andre tier. Vi må våge å ta opp de upopulære spørsmålene – om likestilling, om hiv/aids, om grupper som ingen vil vedkjenne seg.

Ikke minst når det gjelder hiv/aids må vi sette ord på det som skjer og ta fatt i realitetene som de er. Aids handler om sex, blod, dop og sprøyter.

Ønsketenkning og misforstått fintfølelse har bidratt til at epidemien har spredt seg bredere og dypere enn nødvendig. Hvem giverne velger å hjelpe, er også et kontroversielt spørsmål. Mange er opptatt av mor/barn-smitte og foreldreløse barn, og fint er det – men også grupper som sexarbeidere og sprøytemisbrukere må hjelpes om vi skal lykkes i å stanse hiv/aids i den fattige del av verden. Kondomer og rene sprøyter er for eksempel avgjørende virkemidler for å få bukt med epidemien. Kvinner, som utgjør en stadig større del av de smittede, må få mulighet til å påvirke sin egen livssituasjon slik at de kan beskytte seg.

For vi må snakke om verden som den er og forbedre den verden som finnes – ikke ta utgangspunkt i verden som noen ønsker at den skulle være. Homofili, for eksempel, er nok i motsetning til hva noen synes å tro, kommet for å bli. At hiv/aids-epidemien skulle kunne bekjempes med seksuell avholdenhet alene, er fullstendig usannsynlig. Å late som noe annet er farlig. Det kan føre til at mange dør en tidlig død. Her er jeg glad for at Stortinget har vist et sterkt engasjement.

Vi må også tørre å ta klare standpunkt når det gjelder kvinners rett til trygg selvbestemt abort. I Soria Moria-erklæringen har vi forpliktet oss til å jobbe internasjonalt for avkriminalisering av abort. Derfor ønsker vi å støtte det såkalte globale fondet for trygg abort, som er opprettet av den internasjonale familieplanleggingsorganisasjonen IPPF. Hensikten med dette fondet er å gi støtte til tiltak som har mistet midler som følge av anti-abortføringer fra andre land.

Vi må være klare til å forsvare menneskerettighetene hvor som helst og når som helst. Her er det ikke rom for kompromiss.

Også når det gjelder korrupsjon må vi gi klare meldinger. Det er neppe noe som er viktigere for utvikling enn en velfungerende stat. Korrupsjon bidrar til demoralisering i stat og politikk, til feilinvesteringer og sløsing. I tillegg undergraver korrupsjon tillit hos giverne.

Vi vil bekjempe korrupsjon gjennom en tredelt strategi: For det første nulltoleranse for korrupsjon i alle våre egne programmer og alt vi gir støtte til. Dersom vi ser at pengene forsvinner i private lommer, vil vi slå hardt ned på det. For det andre vil vi hjelpe våre samarbeidsland med å bekjempe korrupsjon – ved å bygge opp riksrevisjoner og gi støtte til organisasjoner som Transparency International og til frie medier. For det tredje støtter Norge Verdensbankens og de regionale bankenes kampanje mot korrupsjon, og finansierer et internasjonalt nettverk av anti-korrupsjonseksperter. Vi har også inngått avtale med Verdensbanken om opprettelse av et fond for fremme av godt styresett.

FN-konvensjonen mot korrupsjon, som trådte i kraft i desember 2005, er den første globale avtale for bekjempelse av korrupsjon. Stortingsproposisjon om ratifikasjon av denne er oversendt Stortinget. Denne avtalen vil skape en global standard i den internasjonale kampen mot korrupsjon. Korrupsjon bekjempes mest effektivt gjennom krav om åpenhet i alle ledd.

President,

Nelson Mandela forteller i sin sjølbiografi om hvordan han etter at han var blitt en fri mann var oppe i et fly. Plutselig åpnet døra seg inn til cockpiten, og Mandela oppdaget at piloten var svart. Mandela bekjenner åpent at han, av alle, med en gang tenkte: – Kan virkelig en svart mann føre et fly….?

Mandela roet seg fort. Men episoden illustrerer den manglende sjøltilliten i en verdensdel som føler seg glemt. Regjeringa vil derfor forsterke den norske innsatsen i Afrika og utforme en samlet Afrika-politikk.

Alt går ikke galt i Afrika, slik vil kan få inntrykk av via media. Kontinentet opplever nå i gjennomsnitt fem prosents økonomisk vekst. Bedre enn på lenge, men for lite til å hente igjen Asia eller Vesten. Det er flere demokratier i Afrika enn noen gang, og færre kriger. Gjennom Den afrikanske union og andre regionale organisasjoner gjøres en innsats for økt afrikansk eierskap og innsats i forhold til fred og forsoning, økonomisk utvikling og integrasjon. Dette gir grunn til optimisme.

Samtidig som hovedinnsatsen forblir i Afrika, vil vi gjøre mer i Latin-Amerika. Det feier en venstrevind over kontinentet. Gjennom demokratiske prosesser er representanter for fagbevegelsen, urfolk og tidligere opprørsbevegelser valgt inn i regjering i mange av landene. Dette er nye og viktige signaler fra et kontinent som har vært kjent for sin elitistiske maktstruktur og sine enorme sosiale forskjeller. Bak de nye lederskikkelsene står folkelige og politiske bevegelser som trenger hjelp for å lykkes i å skape demokrati og mer rettferdig fordeling. Det er ønskelig å styrke disse bevegelsene gjennom å utveksle erfaringer med oss om vår nordiske velferdsmodell og hvordan vi regulerer bruk av våre naturressurser.

Den nye venstrebølgen har mange elementer, og kan i verste fall forfalle til ren populisme. Det kan være grunn til å advare mot kortsiktige løsninger som gir rask politisk gevinst. Det viktigste er å sikre det langsiktige – å arbeide for gode løsninger som vil vare.

Det er nedsatt en arbeidsgruppe i departementet som skal utarbeide et sett med anbefalinger om det videre norske samarbeidet med Latin-Amerika. Gruppen vil legge fram sitt arbeid i slutten av mai, og dette vil danne grunnlaget for den reisen jeg planlegger å gjennomføre i Sør-Amerika i annen halvdel av juni.

I tillegg til vårt arbeid i Afrika og Latin-Amerika, vil Norge fortsatt være engasjert i Asia, både på konfliktløsing og bistand. Men også i vår tenkning i forhold til Asia er det grunn til å sjekke kartet mot terrenget. For land som Kina og India er ikke lenger viktigst som mottakere av bistand, de er nå betydelige globale aktører og givere selv. I Afrika kan man ikke reise langt uten å støte på kinesiske investeringer eller bistandsprosjekter. Vi må ta inn over oss denne nye virkeligheten, og forholde oss til Asia på en mer nyansert måte. For jeg tror Kina og India er i ferd med å gjenskape historien slik den var gjennom hundreår: Med et Asia som leder an i verden, både politisk og økonomisk. Kina og India, sammen med land som Brasil og Sør-Afrika, er i ferd med å innta en betydelig rolle som globale ledere. Det er en utvikling jeg mener gir håp for en mer rettferdig verden i årene som kommer – en akse av håp!

President,

Norge skal fortsatt være i front internasjonalt for å lette de fattige landenes gjeldsbyrde, både gjennom å bidra til bedre internasjonale gjeldslettemekanismer og gjennom å redusere utviklingslandenes gjeld til Norge.

Regjeringa vurderer i disse dager en mulig ensidig norsk sletting av gjeld fra utviklingsland, inkludert gjeld som skriver seg fra den norske Skipseksportkampanjen (1976-80). Konklusjonene vil bli lagt fram i budsjettforslaget for 2007.

G8-landenes gjeldssletteinitiativ fra i fjor sommer har etter vedtak i styrende organer i IMF, Verdensbanken og Afrikabanken blitt et globalt initiativ og ansvar. Regjeringa vil komme med en egen Stortingsproposisjon om dette i inneværende sesjon.

Så er det også viktig at land som får massiv gjeldslette ikke på ny låner seg til fant. Dette er først og fremst et ansvar for låntakerlandene, men også for kreditorland. En utfordring er å få nye kreditorer som Kina med på felles analyser av gjeldsbærekraft.

Regjeringa følger opp Soria-Moria erklæringen på illegitim gjeld. Men dette er et delikat tema, også for FN. På hvilket tidspunkt ble det for eksempel “illegitimt” å låne penger til Mugabe? Når gikk han fra å være frigjøringshelt til å bli diktator? Her vil vi være aktive pådrivere internasjonalt for å få samstemmighet blant giverne. Norge har bestilt to internasjonale studier om illegitim gjeld, en fra Verdensbanken og en fra UNCTAD.

President,

Migrasjon er et saksområde som fortjener større oppmerksomhet fra vår side. Summen av pengeoverføringer fra innvandrere i Vesten eller folk som jobber i Gulfen er langt større enn den samlede bistand. I en rekke land er dette den suverent viktigste kilde fremmed valuta, ofte også en stor del av BNP. Samtidig tappes land for kvalifisert arbeidskraft, for leger, sjukepleiere og ingeniører.

I 2004 ble det i alt overført 72 milliarder dollar i bistand (485 milliarder kroner), mens overføringene fra slekt i utlandet utgjorde 126 milliarder (848 milliarder kroner, UNDP-tall). For en del land er denne pengestrømmen avgjørende: I land som Nepal, Jamaica og El Salvador er dette over 10 prosent av BNP.

Felles for slike overføringer er at de ofte skal til områder der banksystemet er dårlig eller ikke-eksisterende. Det betyr store overføringskostnader. Ofte må avsenderne betale 15-20 prosent i gebyr. Dette og mange andre problemstillinger rundt migrasjon må vi se nærmere på.

Jeg vil derfor delta på FNs toppmøte om migrasjon og utvikling i september. I den forbindelse er det igangsatt et arbeid i departementet for å synliggjøre virkninger av migrasjon på vår utviklingsinnsats.

Flere av våre samarbeidsland har innvandrergrupper i Norge. Disse er en ressurs – for oss, og for opprinnelseslandet. Det så vi ikke minst da jordskjelvet rammet Pakistan i fjor høst. Pakistanske grupper i Norge gikk i bresjen for hjelpearbeidet, og samlet inn betydelige ressurser til den rammede regionen. Vi vil søke å legge til rette for at samarbeidsland lettere kan trekke på sine innvandrergrupper i Norge. Vi er i ferd med å se på hvordan vi bedre kan utnytte den kompetansen innvandrergruppene sitter med i utviklingssamarbeidet. Vi må også oppmuntre til at overføringene i større grad styres mot offentlig velferd, slik at ressursene kan komme landet som helhet til gode. Vi vil se på hvordan pengeoverføringer kan skje enklere og tryggere og med mindre profitt for mellommenn.

Regjeringa er opptatt av å skaffe nok ressurser til utvikling. Det betyr at man også må være villig til å vurdere nye og utradisjonelle former for finansiering.

Norge har støttet det britiske initiativet om en ny finansieringsordning for vaksiner i utviklingsland, og vi støtter det franske initiativet om å innføre en solidaritetsavgift på flytrafikk. Pengene fra dette vil gå til å skaffe billige medisiner til utviklingsland.

I begynnelsen av juni vil jeg delta på lanseringen av denne nye internasjonale innkjøpsordningen for medisiner, sammen med Brasil, Chile og Frankrike. Inntil flere land blir med, vil Norge bruke deler av inntektene fra CO2-avgiften på flydrivstoff til slike utviklingsformål. Samtidig vil vi arbeide videre med å få flere land med på det franske initiativet. Vi vil bruke Norges kommende formannskap i den internasjonale pilotgruppen for nye finansieringsmekanismer (fra 1.september) for å bidra til dette.

President,

Vi har de siste årene sett en rekke sultkatastrofer i Afrika – på Afrikas Horn, og i det vestlige og sørlige Afrika. Miljøskader, klimaendinger, flom og tørke tar livet av de minste og svakeste, gang på gang, tiår etter tiår. Nødhjelpen lindrer i øyeblikket, men tar ikke tak i de underliggende årsakene. Det kan være krig og konflikt, som i Somalia og Sudan. Det kan være dårlig styresett, som i Zimbabwe. Det kan være tilleggsvirkninger av hiv/aids-epidemien. Skal vi hindre nye katastrofer, kan vi ikke bare drive nødhjelp. Politikken er viktigst – også her.

Jeg ønsker å rette et kritisk søkelys på hvorfor noen land, nesten bare i Afrika, gjentatte ganger opplever sultkatastrofer, mens andre land makter å komme videre.

Vi må våge å si det som det er: Mange sultkatastrofer skyldes mangel på politisk innflytelse. Det er politisk marginaliserte grupper som blir rammet av sult – ikke de gruppene makthaverne trenger stemmer fra. Dagens krise på Afrikas Horn er for eksempel først og fremst en krise for nomader.

I en del tilfeller er sult til og med et politisk våpen.

Når katastrofen er et faktum, må vi selvsagt stille opp med nødhjelp, men vi må samtidig gjøre det klart for landets ledere at de er ansvarlige for at alle får den mat de trenger. Dette handler om ansvarliggjøring og om rettferdighet. For vi vet at det ofte er nok mat i de landene det er snakk om, og vi vet at politisk innflytelsesrike grupper går mett til sengs, verden over. Problemet er fordeling, og til dels transport – utfordringer landets ledere er satt til å løse. Ansvaret for å brødfø egen befolkning ligger hos egne myndigheter, ikke hos giverland i Vesten.

Dette er en direkte oppfølging av retten til mat og de frivillige retningslinjene for iverksetting av denne retten. Det er også en oppfølging av menneskerettighetsperspektivet i utviklingspolitikken. Her er også retten til egen matproduksjon vesentlig.

Så må også vi som givere våge å ta fatt i de vanskelige spørsmålene for oss: Er giverne med på å undergrave lokale markeder ved å pøse ut overskuddskorn fra Vestens matlagre? Er det internasjonale giversamfunnet og matvareindustrien tilstrekkelig opptatt av bærekraftig utvikling, eller bidrar vi til at krisene fortsetter? Satser vi på kortsiktige løsninger fordi det er enklest for oss i stedet for å legge press på afrikanske politikere til å ta sine egne innbyggere på alvor? Brukes matvarehjelp som en prisreguleringsmekanisme av vestlige land når prisene ikke er høye nok på hjemmemarkedene?

Jeg har tatt initiativ til en gjennomgang av slike spørsmål i løpet av høsten.

President,

Jeg har i denne redegjørelsen vektlagt områder der Norge virkelig kan gjøre en forskjell i bekjempelsen av fattigdom i verden – energi, fred, kvinnekamp og miljø. Jeg har også forsøkt å få fram nye trekk i en verden som endrer seg stadig raskere.

Men uansett endring: den grunnleggende tenkning må stå fast. Vi mennesker er avhengige av hverandre. En verden som ikke er god å leve i for alle, er i det lange løp ikke god å leve i for noen.

Vi bør som nasjon kunne gjøre Edward Kennedys ord fra broren Roberts begravelse til våre:

Min bror så urett og forsøkte å rette den opp.
Min bror så lidelse og forsøkte å lindre den.
Min bror så krig og forsøkte å stoppe den.
Vi kan hvis vi vil – nok.

Takk.