-Nei til liberal statstvang

0Shares

– Hvis statsstøtten blir til en belønningsordning for holdninger som politikerne liker, så er vi på vei mot det som bare kan beskrives som autoritær liberalisme. Prinsippet som råder er at du kan mene hva du vil, og få støtte for alt, så lenge du har liberale standpunkter. En slik holdning er et angrep på ethvert prinsipp om frie organisasjoner og fri meningsdannelse, skriver han videre.

Han skriver:

“Da det for tre år siden kom fram at KrF-leder Dagfinn Høybråtens menighet på Nesodden ikke tillot praktiserende homofile medlemmer. Venstresiden raste, og Arbeiderpartiet var raskt ute med å foreslå å kutte støtten til Misjonsforbundet. «Vi har et ansvar for å sørge for at vi ikke bevilger beløp til organisasjoner som diskriminerer slik Misjonsforbundet gjør,» sa daværende kvinnepolitisk leder i Arbeiderpartiet, Karita Bekkemellem Orheim. Hun fikk støtte fra SVs Øystein Djupedal og Senterpartiets Åslaug Haga. Den gang sto de borgerlige partiene sammen i sin kritikk av venstresiden. De fordømte menighetens praksis, men nektet å la seg lure til å gjøre staten om til en betalingsterminal for flertallets meninger. Et slikt alternativ er ikke bare å gjøre vold mot enkeltmenneskers samvittighet, men også mot den friheten og mangfoldet som må prege et liberalt samfunn.

Jeg påstår ikke at statsstøtte er uproblematisk. Det viser både menigheten på Nesodden, Frelsesarmeen og nå Islamsk Råd. Likesom det er et dilemma at vi gjennom den offentlige støtten til partier har plikt til å gi penger til både Stalin- dyrkende kommunister, rasister, jødehatere, homofober eller fordomsfulle kristenfundamentalister, hvis de får folkets tillit. Men i bunn og grunn er aksepten for dette dilemmaet kjernen i et liberalt demokrati.”

Les hele kronikken