0Shares

Her er innlegget i sin helhet:

Minoritetsavisen Utrop gjør både homofile og det muslimske miljøet i Norge en bjørnetjeneste med sine oppslag om den siste uken. Avisen velger å generalisere en liten gruppe norske muslimske politikere og deres syn på homofile. En av politikerne det er snakk om er Akhtar Chaudhry fra SV.

Avisen presterer å gjøre den samme generaltabben som mange andre norske medier gjør når det gjelder omtale av for eksempel minoriteter. Når en avis eller TV-stasjon ønsker en kommentar om minoritetspolitikk eller islam, griper mange journalister tak i den første og beste mørkhudede personen de finner og stiller sine spørsmål.

Selv om det kanskje kommer som en bombe for noen så er det nå en gang slik at ikke alle muslimer tenker likt, og det gjør faktisk heller ikke alle homofile. Når avisen klarer å få en Ap-politiker til å kommentere hva en SV-politiker egentlig mener og står for, i stedet for å snakke med nettverket som har jobbet med politikeren, da blir det for uprofesjonelt og ensidig.

Kanskje er det vanskelig for Utrop å se forskjell på Ap og SV, og kanskje tenker de at den ene homsen er like grei å snakke med som den andre? Håkon Haugli er leder for homonettverket i Arbeiderpartiet, og selv om han er en dyktig politiker, og Ap og SV sitter ved samme regjeringsbord, så er han altså ingen talsperson for homonettverket i SV. Selv om forskjellen kanskje ikke er så stor som mellom muslimer og ahmadiiamuslimer, så tviler vi på at Utrop ville bedt lederen for IRN kommentere et medlem fra en ahmadiiamenighet. 

SV er et parti med gode tradisjoner når det gjelder kampen for homofiles rettigheter. Nå sist tok vi initiativet til felles ekteskapslov, og det var en SV-politiker som tok seg bryet med å få i gang en dialog mellom partiets homonettverk og Islamsk Råd Norge. Denne politikeren var Akhtar Chaudhry. Det er den samme politikeren som i flere år har vært med på Skeive dager, vært med på å dele ut løpesedler for homosaken utenfor moskeer og i lang tid har jobbet sammen med homonettverket i SV. Det er mange nok politikere der ute som maler virkeligheten i vakre ord. Noen politikere tar initiativ og prøver å endre samfunnet, og akkurat i denne saken vet vi at Akhtar Chaudhry har jobbet aktivt for å gjøre en forskjell.

Når det gjelder Hauglis videre kommentar så er islam og homofili like forenlig som kristendom og homofili, og det er som kjent et stort sprang mellom de forskjellige nivåene av aksept fra indremisjonsmiljøet i bibelbeltet på Sørlandet til Kirkens bymisjon i Oslo. Sånn sett så sliter vi selv med en bakstreversk biskop i Oslo, og han er vel kristen som noen. En skulle tro at den samme variasjonen finnes innenfor det muslimske miljøet og det er farlig å ta alle over en kam. Det er typisk at minoritetspolitikere må stå til teologisk ansvar, mens ingen spør Stoltenberg om hva som er rett tolkning av bibelen. Akhtar prøvde i sitt svar å komme muslimske homofile i møte ved å anerkjenne at de absolutt finnes, noe de muslimske lederne til nå faktisk har avvist.      

Dette er ikke et forsøk på å male et rosenrødt bilde av det muslimske miljøet når det gjelder holdningen ovenfor homofile. Dette må vi jobbe videre med. Men i motsetning til Håkon Haugli som velger å kritisere den eneste mannlige muslimen som stemte for felles ekteskapslov og som fikk både lederen og generalsekretæren i IRN til å møte homonettverket i SV ansikt til ansikt, så velger vi å anerkjenne arbeidet til Akhtar Chaudhry. Han har fått Senaid Kobilica og Shoaib Mohammad Sultan til å ta det første steget når det gjelder å anerkjenne at det finnes muslimske homofile, og det må vi gi både ham og dem ros for.

Vi kan fortsatt ikke akseptere mange av de standpunktene som finnes blant muslimer i Norge ovenfor homofile, men vi er overbevist om at her – som i mange andre deler av det norske samfunnet – er hovedproblemet ikke ondskap og vond vilje, men fordommer, uvitenhet og usikkerhet ovenfor det ukjente.

Vi har i alle fall fått i stand en forsiktig dialog, der man også har fått en felles forståelse for at man både vet for lite om hverandre og at man kanskje har vært skeptisk til å ta direkte kontakt. Dette er nå en tilbakelagt fase, og da er det utidig av både Utrop og Håkon Haugli å slå billig – henholdsvis redaksjonell og politisk – mynt på fordommer som allerede finnes i det norske samfunn.

Vi tror at en åpen dialog og en vilje til å prøve å forstå og lære er vel så viktig som å kreve at folk skal si akkurat de rette ordene for at det skal se pent ut i overskrift på forsiden av en avis. Gjensidig respekt varer tross alt lengre enn kunstig og påtvunget aksept!