- Det nye landet – en ensidig historie - 22.03.2010
Historien om Det nye landet – historien om innvandringen til Norge er en serie programmer som nylig ble sendt på NRK. Dette skal angivelig være historien om den nye innvandringen ”som de siste årene har endret Norge” og fortellingen om ”hvordan og hvorfor forandringene har skjedd”. Programskaperne viser liten kjennskap til og interesse for kompleksiteten i historien om nyere norsk innvandring og samfunnsendringer denne har satt i gang og vært i samspill med. De har valgt å støtte seg til enkelte ideer og enkle hypoteser som har vært gjenstand for debatt hele veien fra 70-tallet og fram til i dag, men som programskaperne ikke har våget å la noen utfordre. I deres ballbinge er en veldig viktig politisk debatt blitt forenklet og forvrengt. Dessverre.
Produksjonsselskapet Pandorafilm gir oss en historiefortelling i beste ”vi” og ”dem”-tradisjon: Analysene heller i retning av at innvandrerne (de) selv er skyld i problemer de møter, der innbyggerne (vi) ”stort sett er vennlig innstilt”. Et snevert utvalg forskere og politikere, som stort sett er etnisk norske, er oraklene som forklarer årsakssammenhenger, mens innvandrere og flyktninger illustrerer deres synspunkter. Kort sagt: Minoritetspersoner slipper til som illustrasjon, eller som ofre, ikke som tolkere eller eksperter. Andre perspektiver og analyser er fraværende. De antirasistiske organisasjonene og solidaritetsbevegelsene er usynliggjort.
Spesielt var det en merkelig opplevelse å se Rune Gerhardsen og Carl I. Hagen fremstå som en slags sannhetsvitner i episoden om rasisme. Gerhardsen fikk uimotsagt fremme sin kontroversielle retorikk om snillisme, herunder trygdemisbruk, som mange vil mene har bidratt til fordommer. Carl I. Hagen fikk påfallende mye sendetid, og fremsto som en noe kynisk, men generelt dyktig politiker som tok tiden på pulsen. Begge har vært sentrale i den politiske historien, og kan slik sett høre hjemme i serien. Men hvor er deres meningsmotstandere? Hvor er Annette Thommessen, hvor er Khalid Salimi? At Thommessen nevnes i en sint tirade fra FrPs talerstol, må sies å være en nokså svak påminnelse om hvor sentral hun som ble kåret til Norges nest mektigste kvinne – etter statsminister Gro Harlem Brundtland – var. Skal det være opp til denne serien, skulle skikkelser som dette være forvist til den historiske glemsel.
Serien består av fem episoder, med hvert sitt fokus. Tredje episode, ”Kampen” handler om rasismen og kampen mot den. Slik presenteres episoden på NRKs hjemmesider: I 1977 snakket norske ungdommer åpent til NRK om rasehat. I tiårene som fulgte, barket ulike grupperingen sammen i regelrette gateslag om innvandring i Norge. Ekstrem og voldelig rasisme sjokkerer og samler det norske folk, men sammen med behovet for å ta et oppgjør med den ekstreme rasismen, oppstår et politisk klima der det blir vanskelig å ta opp problemene innvandring medfører. Tar man ikke hensyn til folks motforestillinger mot innvandring, får rasismen grobunn.
Fortellerstemmen gjentar stadig at innvandrere kommer i ”et stort antall” og at det har vært ”eksplosjon i antall”, det er snakk om bølger og flom. Med andre ord et begrepsvalg som er egnet til å underbygge et fiendebilde. Positive sider ved innvandring er mildt sagt ikke framtredende. Det sies riktignok at Norge i framtida vil bli avhengig av innvandrere, men hva med å fortelle om noe av det positive vi allerede har fått? Konsekvensene av innvandring framstilles systematisk som problemer. Resultatet er en ensrettet fortolkning av innvandringshistorien og skjev og forflatet versjon av en viktig del av norsk historie.
Tre utsagn som får stå ukommentert i denne episoden kan nevnes for å illustrere innfallsvinkelen:
Hvis andre argumenter og forståelser hadde blitt viet plass, ville serien vært mer i nærheten av å fortelle Historien. Det har man altså valgt å ikke gjøre. Man har valgt en enkel forklaring: Behov for arbeidskraft oppstår, arbeidere innvandrer. Dette fører til at nordmenn reagerer, fordi slike innvandrere er de ikke vant til. Behov for arbeidskraft minker, dette fører til at nordmenn reagerer enda mer. Det samme gjør antirasismen. Nordmenns reaksjon er forståelig, men når de ekstreme lar handling følge holdning blir nordmenn redde og reagerer mot de ekstreme. Debatten er borte, dynamikken i samfunnsutviklingen er redusert til tafatte reaksjoner på makroøkonomiske endringer. Dette svekker fortellingen.
Konteksten til og bakgrunnen for hendelsene er også borte, enten det er motstanden mot Arne Myrdal, rasismen på fotballbanen eller drapet på Benjamin Hermansen. Det sivile samfunn, som satte søkelyset på diskrimineringen og rasismen innvandrere, asylsøkere og innvandrerkvinner møter, som satte nordmenns holdninger og rasisme på dagsorden, og drev fram en ideologisk debatt om nordmenns oppfatning av sin historie og sitt samfunn er fjernet fra historien. Solidaritetsbevegelsen med Chile, en viktig kontekst for Norges ambassadørs heltemodige innsats i Chile er unevnt. Anette Thommessens kamp for flyktninger og asylsøkere nevnes bare i forbifarten, og da med negativt fortegn, av Fremskrittspartiets formann. MiRA-senteret, som satte søkelyset på den flerfoldige diskrimineringen av innvandrerkvinner er gjallende fraværende i episoden om innvandrerkvinner.
70-tallets forståelse av rasisme var at dette ikke fantes i Norge, fordi Norge var et homogent samfunn og det mente man at Norge alltid hadde vært. Antirasistisk Senters største bidrag til 70- og 80-tallets samfunnsdebatt var å fremme det syn at rasismen som kom klart til syne på den tida ikke var noe som oppsto som en konsekvens av innvandringen, men at holdninger var gammelt tankegods som ble aktivert i den situasjonen. Antirasismen omtales i denne serien bare som en trigger til negative fenomener, til Fremskrittspartiets suksess og rasistiske holdningers vekst. Her har programskaperne ukritisk og uten videre research godkjent forsker Inger Lise Liens versjon om at kritikken av hennes forskning bare handler om bagatellisering av kontroversielle problemstillinger eller urettferdig beskyldning om rasisme. Mange av hennes utspill om forskningsprosjekter ble møtt av langt mer fundamental kritikk enn som så, og at hun skal være beskyldt for rasisme av seriøse aktører er en myte Lien liker å holde i live, mer enn virkelighet. Og ytringsfriheten ble ikke videre hemmet skal man dømme etter listen av forskningsprosjekter, rapporter, artikler og mediaoppslag.
Serien ville ha tjent på å slippe til – gi ytringsrom – for andre synspunkter.
Serien ville også tjent på å søke informasjon fra organisasjonene som drev fram debatten på 80-tallet når det gjelder beskrivelsen av hvordan rasismen artet seg. Ildspåsettelser på asylmottak, drapstrusler og trakassering, hatefull og løgnaktig propaganda i folks postkasser, folk som spyttet etter innvandrere på gata, de høyreekstreme og innvandrerfiendtlige organisasjonene var toppen av isfjellet. Antirasistisk Senter, OMOD, MiRA-Senteret og NOAS satte søkelyset på dette, men også på hverdagsrasismen som gjerne bagatelliserte de ekstreme og innvandrerfiendtlige, og reiste debatten som endret forståelsen av ”det norske”. De skapte grunnlaget for at folk snudde ryggen til Myrdal, til at 40.000 mennesker gikk i demonstrasjonstog etter at Benjamin ble drept. Det var de som viste fram konsekvensene av diskrimineringen, som så at propaganda og hatefulle ytringer førte til voldsbruk, og som snudde holdningene slik at de som ble utsatt for trakassering, vold og trusler om vold ble forsvart – ikke med gatevold, men med ord og politiske ytringer.
Ekspertene som uttaler seg i denne serien later til å tro at rasistisk vold ikke hadde sammenheng med andre holdninger, og dessuten at de som hadde snakket voldsspråket selv ga seg da ordene deres ble gjort om i handling. Dette er historieløst. Denne programserien ikke bare forenkler historien, den tolkningsrammen som er valgt representerer faktisk en forvrengning. Det er synd, for den inneholder mange interessante historier og gode elementer, og produsentene har tydelig hatt god tilgang til NRKs historiske arkiv.
Det er også beklemmende at Blitz, som i mye har spilt en svært positiv rolle, fremstilles ensidig negativt helt i tråd med gjeldende stereotypier. Det er lett å nevne sider ved Blitz’ arbeid som hadde fortjent et annet fokus: Blitz var eksempelvis de omtrent eneste som forsøkte å hjelpe asylsøkerne som ble kastet ut på gata fra asylmottakene under Erna Solbergs tid som kommunalminister. Bostedsløse asylsøkere bodde hjemme hos blitzere og i okkuperte hus. Dette ville vært et mer uventet perspektiv, en del av historien som aldri fortelles – og heller ikke her.
Serien går i det hele tatt sjelden under overflaten, og graver bare unntaksvis opp andre sider av den enn de mest kjente – og selv disse fremstilles med ganske enkle perspektiv. God historiefortelling er arkeologisk i sitt vesen, og her settes spaden knapt i jorda.
