Integreringsutvalg og barnevernsbarn

Selv om integrering og barnevern er to like store felter, er det "integreringsproblemet" som stjeler politikernes og medienes fokus, skriver ansvarlig redaktør i Utrop Majoran Vivekananthan.
Foto: Enrique Saldivar/Flickr
Integreringsminister Audun Lysbakken (SV) har nå utnevnt et integreringsutvalg. Det var på tide. Men utvalget må ikke bli en formalitet uten reell innflytelse.
0Shares

Et integreringsutvlag er en god idé. Utvalget kan gi råd om tiltak, foreslå lovendringer og bidra til bedre integreringsarbeid på statlig og lokalt plan. Utvalget har ingen formell makt eller innflytelse, de skal kun gi råd. Men det å ha et slikt utvalg nært opp til ministeren gir utvalget store muligheter for å komme med konstruktive og umiddelbare tilbakemeldinger.

Ministeren har ansvaret for hovedområdene likestilling, barn og familie og integrering. Fra før av finnes det et mannspanel og et kvinnepanel og nå kom et integreringsutvalg. Men hvor er barnefokuset?

Svake grupper
Jeg har ofte sammenliknet barnevernsbarna med flyktningene. Likhetene mellom disse gruppene er slående. Fem prosent av alle under 37 år i Norge i 2005, nesten 121 000, har fått hjelp av barnevernet, viser en undersøkelse. Det er altså nesten like mange ikke-vestlige innvandrere som barnevernsbarn. Begge grupper er ressurssvake og må kjempe for å overleve. Forekomsten av kriminalitet er større blant enkelte grupper i disse gruppene, de har dårligere økonomi og helse enn resten av befolkningen. Tre av fire barnevernsbarn har mottatt sosialhjelp etter fylte 18 år. Dødelighet som i hovedsak skyldes ulykker, selvmord, drap og overfaller er langt høyere blant barnevernsbarn enn blant andre barn. I 2001 døde 114 barnevernsbarn, mot 168 i resten av barnebefolkning.

Ujevnt fokus
Barnevernsbarn er et stort felt med mye ansvar. I statsbudsjettet for 2010 er det bevilget nærmere fem milliarder kroner kun til den statlige forvaltning av barnevernet. I tillegg kommer utgifter til ettervern, asylbarn og kommunal forvaltning av barnevernet. Slik sett er barnevernsfeltet et mye mer omfattende felt som griper inn i det norske samfunnet på en mer utstrakt måte enn det integrering gjør. Men hvorfor er det så stort politisk og mediefokus på flyktningene og innvandrere fremfor barnevernsbarna?

Det later til at det er mediefokuset som setter dagsorden for politikernes engasjement. Det er en oppfatning blant politikere og medier om at integreringen er mislykket, at såkalte problemer ikke er løst, og typiske samfunnsproblemer gjøres ofte om til innvandrerproblem. Årsaker til samfunnsproblemene kobles til kultur, religion eller tradisjoner. Det blir hevdet at innvandrere ikke lar seg integrere eller at de velger å ikke arbeide og mottar sosialhjelp. Mens barnevernsbarn derimot er passive ofre for familietragedier.

Lar seg rive med
Barnevernsbarn blir dermed et «godtatt» problem. Det blir ikke satt spørsmåltegn ved hva i det norske samfunnet som gjør at så mange som 121 000 tusen fikk hjelp av barnevernet. Det blir ikke diskutert hva ved den norske kulturen som gjør at foreldre ruser seg, slår barna eller svikter barna på andre måter.

Å ha et integreringsutvalg er helt nødvendig, det er det ingen tvil om. Mitt poeng er å påpeke hvordan enkelte samfunnsproblemer får mer negativt fokus enn andre, og politikere lar seg rive med i dette.