– Samer ikke bare undertrykt

Tidligere tiders fremstillinger av samer blir i dag ofte oppfattet som eksotiserende, men det ble ikke nødvendigvis sett slik i samtiden, heller ikke av samene selv, ifølge ny doktograd
Foto: Saamiblog
På 1800- og 1900-tallet kunne man se levende samer på utstilling. I dag blir dette ofte sett på som et gufs fra fortiden. – Men det er helt feil å se dette som en ensidig utnyttingshistorie, sier arkeolog Cathrine Baglo.

I doktorgradsavhandlingen sin kritiserer Baglo det offerbildet av samene som er skapt rundt denne utstillingspraksisen på museer og andre steder.

– Ingen har gått inn i praksisen og sett på hva som var forutsetningene. Det med dyreparker for eksempel var egentlig tilfeldig og hadde sammenheng med at dette var utstillingsarealet en tysk entrepenør på området, Carl Hagenbeck, tok utgangspunkt i, sier hun til forskning.no.

Stor undersøkelse
Utstilte samer var del av en større utstillingspraksis som vokste fram i den vestlige verden utover på 1800-tallet.

I tillegg til å tjene penger, lærte mange seg språk som la grunnen for senere utdanning.

Representanter for fremmede folkeslag og ”primitive” mennesker ble fraktet til Europa og Amerika, hvor de viste fram hverdagslivet sitt for de besøkende.

Baglo har undersøkt og kartlagt om lag 400 samer på utstilling fra 1822 og fram til 1950.

– Ved å gå grundig empirisk til verks – inn i alle de ustilte sine historier – har jeg funnet et mangfold av motivasjoner for å la seg utstille, og samene gjorde seg ulike erfaringer. I tillegg til å tjene penger, lærte mange seg språk som la grunnen for senere utdanning.

– De hadde arbeidskontrakter som regulerte arbeidsoppgaver, lønn, reisekostnader og medisinsk tilsyn for folk og dyr. På verdsutstillingen i Chicago i 1893 forhandlet for eksempel en gruppe sørsamer seg til en kontrakt som fastslo at de skulle bo på første klasse på hotell underveis, sier Baglo.

Utnytting skjedde
Men selvsagt er det også historier om utnytting og dårlige arbeidsforhold. Kontraktene ble ikke alltid overholdt, og vilkårene viste seg noen ganger ikke å være i tråd med det mange hadde blitt forespeilet.

– Min konklusjon er likevel at all den tid vi har å gjøre med levende mennesker, vil de alltid være med og påvirke sin egen representasjon – i motsetning til voksdukkene som kom i museene etterpå, sier Baglo

Cathrine Baglo disputerte nylig ved Universitetet i Tromsø med avhandlingen På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika.