Når blir religionskritikk til ekstremisme?

Denne kampanjen for ateisme vakte debatt i England for noen år siden
Foto: Pablo BM
Finnes det et ekstremistisk potensial i religionskritikken? Spørsmålet stilles av magasinet Fri Tanke.
0Shares

– Jeg har brukt mye tid på å opparbeide meg et image som anstendig religionskritiker, sier Morten Rølling til fritanke.no.

Han er aktiv i Human-Etisk Forbund og styremedlem i Hedningsamfunnet, som har drevet religionskritikk siden organisasjonen ble dannet i 1974. Rølling er opptatt av å markere avstand til SIAN og den «brune gjørma», som han kaller det. Hjemme fra stua i Halden administrerer han hedningenes facebookgruppe sammen med blant annet samboer Sølvi Hammerseth. De har nulltoleranse for rasisme, hatefulle ytringer og personangrep.

– Vi har hatt sianister og «hateister» på Hedningsamfunnets gruppe, men de verste har vi ekskludert. Rølling sier det ikke handler så mye om hva de mener, men måten de formulerer seg på.

Ved systematisk å motsi og imøtegå muslimhets, har jeg skapt meg et rom for å kritisere.

– De går rett i strupen på muslimer, og det kan føre til at folk ikke tør ytre seg.

Selv er Rølling utestengt fra islam.net og SIANs facebookgruppe. Norwegian Defence League fjernet ham før han rakk å begynne å kverulere. Nå prioriterer hedningen de islamistiske gruppene, som Al-Hidayah.

Kritiserer muslimer på deres egne nettsider

Rølling vil heller leve med at de mest militante (h)ateistene synes han tar i muslimer med silkehansker. Han mistenker at de ikke får med seg islamkritikken, som Rølling stort sett framfører på muslimske sider. Der har han tatt opp alt fra dødsstraff, omskjæring, homofili, koranbrenning og kvinners rettigheter.

– Ved systematisk å motsi og imøtegå muslimhets, har jeg skapt meg et rom for å kritisere, mener Rølling. Etter tretten år som leder på Grünerløkka fritidsklubb er kampen mot rasisme en ryggmargsrefleks:

– Jeg mener det kan kombineres med religionskritikk. Ikke bare kan, det flettes naturlig sammen. Du kan ikke jobbe for ateisters religionsfrihet uten samtidig å kjempe for muslimers rett til å være muslimer!

Hijab på barn

Og det er lakmustesten, nikker Lars Gule:

– Samtidig som vi kritiserer en religion sønder og sammen, forsvarer vi religionsfriheten. Hvis man hopper over det har man etter min mening blitt ekstrem, sier filosofen, forskeren og samfunnsdebattanten, som selv fulgte saken mot terrorist Anders Behring Breivik i Oslo Tingrett.

Hijab på barn, omskjæring av jenter og gutter, Gule vil helst bli kvitt det hele. Men måten det blir gjort på, er viktig. Man kan ikke bare løpe på Stortinget å få til et forbud.

Selvdisiplin er nødvendig

– Mange ateister gir gjerne uttrykk for at de har sett lyset, mens de religiøse roter rundt i mørket. Kan en slik holdning tippe over i motvilje, og i siste instans intoleranse?

Gule smiler:

– Desto viktigere at vi disiplinerer oss sjøl til ikke å leve ut våre holdninger. Man må gjerne mene at religiøse mennesker er dumme og teite, og så videre. Jeg gjør vel det sjøl. Men det er noe annet enn å si at vi må forby det. Poenget er at man må heve seg over sin egen partikulære mening, og se at det er andre som mener annerledes. Og jammen har de rett til å ha en mening de og!

Les mer her!