Foto: bahai.no
Overfor Utrop forteller hun om en sak som omfatter urettmessig ekspropriasjon av eiendom i landsbyen Ivel i Iran.
I Ivel, som ligger i det nordlige Iran, har bahai-er bodd i flere århundreder.
– Etter den islamske revolusjonen i 1979 har situasjonen blitt gradvis verre. Siden 1983 har folk fått trusler om å konvertere eller forlate landsbyen, og mistet sine hjem og templer. Folk har blitt uttransportert til nærmeste storby. Sent i 2020 kunngjorde en provinsrett at ekspropiasjoner av land og hus tilhørende bahai-er, gitt og solgt videre til ikke-bahaier, kunne godkjennes, sier Åshild Ingela Dybwad, som selv er bahai.
Trenger oppmerksomhet
Hun og andre trosfeller internasjonalt har engasjert seg i saken.
– En slik ekspropiasjon er ikke rettmessig, og bryter med rettighetene til minoritetsgrupper. Gjennom brev og henvendelser til myndighetene har folk prøvd å få tilbake sine eiendommer. Folk som har vendt tilbake til Ivel har nesten blitt jaget ut.
Ukentlig har Åshild og andre norske bahai-er kontakt med sine iranske trosfeller.
– Gjennom bloggposter og informasjon fra FN får vi belyst hvordan bahai-er som gruppe forfølges. Vi ser det som viktig at dette får internasjonalt oppmerksomhet, og følger opp med å blant annet ha kontakt med norsk UD om forholdene.
Ikke anerkjent
Fem til sju millioner bahai-er bor i hele verden, hvor de kan utøve sin tro, i motsetning til landet hvor troen oppsto.
Bahai ble etablert i Persia i det 19. århundre, men ble tidlig ansett som vranglære av shia-muslimske ledere. Og i dagens Iran har troende det svært vanskelig.
– Iran anerkjenner ikke bahai-ene som religiøs minoritet, selv om det er en av de største gruppene. Istedet blir folk som bekjenner seg til troen utsatt for statlig forfølgelse, og kan f. eks. ikke få statlige jobber eller gå på universitet.
Fra 2000-tallet har flere bahai-er fått oppholdstillatelse i Norge grunnet religiøs forfølgelse, og mange har reist ut fordi de ikke klarer bo under systematisk forfølgelse.
– Så han man folk som vil fortsatt bo i hjemlandet sitt og bidra, slik de har gjort i mange år. For oss er det viktig å ta deres sak, og rette oppmerksomheten til hvordan Iran behandler en av sine minoritetsgrupper.
