Kunnskapsløs politikk mot kjønnslemlestelse

Kvinnelig omskjæring
Både kjønnslemlestelse og tvangsekteskap kom på politisk dagsorden i Norge som følge av medieoppslag. Særlig tiltak mot kjønnslemlestelse har vært overdimensjonert og lite kunnskapsbasert, konkluderer ny Fafo-rapport.  
0Shares

Gjennom to tiår har norske myndigheter arbeidet for å hindre tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. I en ny Fafo-rapport gjennomgår Beret Bråten og Olav Elgvin forskningen som har vært gjort på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i norsk sammenheng.

Forfatterne ser også på politikken som har blitt ført på feltet, og reiser spørsmål om og hvordan denne har forholdt seg til forskningen.

‒ Kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er områder hvor vi mangler forskning på en god del spørsmål. Noe av det som gjør det ekstra uheldig akkurat her, er at de som fatter beslutninger har få egne erfaringer, sier forskerne til kilden.no.

Lite kunnskapsbasert om kjønnslemlestelse
Første handlingsplan i 2000 la vekt på dialog og kunnskap som metode mot kjønnslemlestelse. Evalueringer i 2005 viste at slike tiltak hadde virket positivt. Likevel ble de ikke videreført.

Neste handlingsplan kom i 2008, også som følge av debatter i mediene. Nå ble i stedet avskrekking og avverging fokus. Allerede en uke etter at en nyhetsreportasje fra Somaliland ble send på NRK sommeren 2007, hadde regjeringen satt inn strakstiltak – blant annet større oppmerksomhet i barnevernet og skolen, og større hjemmel for inndragelse av pass dersom politiet mistenkte at en familie hadde tenkt å omskjære sitt barn.

‒ Tiltakene tar ugangspunkt i en antakelse om at denne praksisen foregikk i betydelig omfang, og var vanskelig å utrydde, sier Bråten til kilden.no.