Norsk innvandringspolitikk blir stadig mer selektiv

NIBR-forsker Anne Balke Staver hevder Norges innvandringspolitikk følger en selektiv linje.
Foto: oslomet.no
Innvandringspolitikken har ikke bare blitt mer restriktiv, men også stadig mer selektiv, viser Anne Balke Staver, seniorforsker ved NIBR.
157Shares

Staver er statsviter med doktorgrad i sammenlignende offentlig politikk, med fokus på innvandringspolitikk i Nord-Europa, og forsker II på By- og regionforskningsinstituttet NIBR.

I en artikkel hun skrev i Nytt Norsk Tidsskrift viser forskeren at Norge er med i en internasjonal «kamp om de beste hodene» mens man spiller svarteper med asylsøkere. Artikkelen utforsker utformingen av den motstridende politikken, ved at arbeidsinnvandring skilles ut fra innvandringspolitikken med administrativ frakobling og politisk differensiering.

Selektiv og restriktiv

Forskeren har blant annet også sett på hvordan Norge, Danmark og Storbritannia har strammet inn på regler om familieinnvandring som del av det hun ser som en kombinert politisk linje.

– Vi har en form for selektiv og restriktiv oppdeling. For mens flukt- og familieinnvandring strammes inn, fasiliteres arbeidsinnvandring fra utenfor EØS.

Staver viser hvordan utformingen av den motstridende politikken gjøres ved at arbeidsinnvandring skilles ut fra innvandringspolitikken, blant annet gjennom at de to områdene frakobles administrativt.

– Hva vil du si er hovedårsaken til at Norge gjennomfører en slik todelt politikk?

– Her finnes det flere ulike årsaker. Norge vil på ene siden trekke til seg høykvalifisert arbeidskraft som kan bidra til en kunnskapsbasert økonomi, samtidig som det uttrykkes bekymringer på hvordan innvandring påvirker velferdsstatens bæreevne. Norge har et arbeidsmarked som er vanskelig å komme inn i uten utdanning, og statistikk viser at det er lavere arbeidsmarkedsdeltakelse blant flyktninger og familieinnvandrere enn blant arbeidsinnvandrere.

Rettighetsfokus

Innstramninger sees utifra hensyn til velferdsstaten, men også utifra et rettighetsperspektiv, sier hun videre.

– Kravet om selvforsørging og aldersrestriksjoner for å hente ektefelle fra utlandet er blant annet utformet med henvisning til at man ønsket å motvirke faren for tvangsekteskap. Her vurderes hensynet til norskfødte innvandrerkvinners rett til frie liv foran retten til familieinnvandring, noe som har bidratt til en spesiell stram linje på denne innvandringsformen.

Selektivitet handler også om at Norge ikke ønsker å fremstå som mer liberal enn andre europeiske og nordiske land, for å ikke være en attraktiv destinasjon for asylsøkere.

– Vi har egentlig hatt denne linjen i lengre tid, selv om trenden i Norge ikke er helt entydig. Andre land har gått lenger enn Norge når det gjelder innstramminger på asylfeltet. Vi har jo blant annet danskene, som i praksis forsøker å outsource sin asylpolitikk, ved å ha innført tredjelandssamarbeid og søknadsprosess utenfor landet.

Fra innvandringsstopp til liberalisering

Formelt innførte Norge en innvandringsstopp i 1975, men i praksis er arbeidsinnvandringspolitikken blitt liberalisert siden 2000-tallet, hevder forskeren.

– Uten en form for liberalisering av en veldig stram linje hadde vi ikke hatt tilgang på høykvalifisert arbeidskraft.

Spesialarbeidskraften kommer fra land som USA, Kina, Serbia, Ukraina og India, og gagner for eksempel IT-sektoren.

– Her er det snakk om arbeidskraft som rekrutteres rett inn jobben, og som har veldig spesifikk kompetanse. Ofte kan det mer tid og investering å utdanne innfødt arbeidskraft fra scratch til disse jobbene.

Langvarig politikk

Stave ser det som vanskelig å spå om den nye rødgrønne regjeringen vil endre noe særlig på selektivetskriteriene.

– Vi må huske på at denne linjen er videreført gjennom flere ulike regjeringer, i takt med Norges økende behov for spesialisert arbeidskraft. Jeg tror også at den nye regjeringen kommer til å fortsette med den samme linje, og at vi ikke kommer til å se store nevneverdige brudd med denne politikken, så fremt det fortsatt er
behov for disse arbeiderne.