Kunsten å skyte seg selv i foten

Det er problemer innad i Islamsk Råd Norge

Nyheten sprakk sent søndag kveld etter at styreleder i rådet Ghulam Abbas la ut en melding på Facebook om at hele styret har trukket seg som følge av personalstriden. Ifølge ham har styret lenge hatt en konflikt med en av de ansatte i sekretariatet som styret mener har ført til at “omdømmet til Islamsk Råd Norge er betydelig svekket”. 

Striden toppet seg da styret ville orientere IRN om styrets håndtering av saken i rådsmøtet lørdag 4. juni. Styret skal ha valgt å trekke seg kollektivt fra sine verv da de ikke fikk igjennom sitt krav om at denne ansatte måtte fratre fra sin stilling.

Flere kontroverser
Selv tenker jeg det utfallet av møtet uansett ikke kunne blitt konstruktivt etter at styrelederen postet informasjon om detaljene i lederkonflikten på sin egen Facebook-side, av alle steder.

Flere tilhørende IRN-miljøet og Abbas personlige krets ba ham rett ut om å slette posten, som naturligvis er blitt skjermdumpet, og lagt ut forskjellige steder. Skaden er altså gjort, og skittentøysvasken blitt offentlig. 

Rådet har ikke akkurat skapt mange gode overskifter den siste tiden. Tidligere i vår var det en sterk kontrovers knyttet til anklager overfor IRN om at man presset forretninger til å kjøpe halalsertifisering, anklager som rådet har avvist på det sterkeste. I januar kom den moderatkonservative norsk-muslimske samfunnsdebattanten Usman Rana med kritikk etter at det nykonstituerte IRN-styret ikke hadde en eneste kvinne med på laget. Etter uttalelser i kjølvannet av terrorangrepet i Paris fikk også generalsekretæren sitt pass påskrevet av Venstres Abid Q. Raja. I 2014 skapte det kontrovers da IRN tilsynelatende sammenlignet våpentreningen man får i forsvaret med våpentreningen Syria-farere gjennomgår. 

Søl, kokker og selv-graving
I journalistikken pleier man å si at en sak har flere sider. Ved å gjøre en lederstrid til personalstrid har man i IRN gjort nesten uopprettelig skade på seg selv, og på de mange ulike muslimske organisasjoner og menigheter som denne paraplyorganisasjonen representerer.

Her ligger kanskje IRNs største svakhet, uansett lederpersonlighet og/eller mediestrategi. Jo flere kokker, jo mer søl, som man pleide å si under kakebakingen i heimkunnskapstimen. Eller med andre ord: for mange ulike interesser, og ulike sterke personligheter, med hver sine planer om hvordan man skal videreføre, definere og utvikle islam i Norge. 

Striden kunne neppe kommet på et mer upassende tidspunkt, i og med at muslimer denne uken markerer inngangen til fastemåneden ramadan, en måned hvor man, i hvert fall i teorien, skal “avstå fra konflikter i størst mulig grad, og fokusere på samvær og bønn”.

I nåværende setting, med stadige anklager, krangling og mot-anklager, graver man seg stadig dypere ned i et hull det blir vanskelig å komme ut av. Resultatet er at man fremstår enda mer negativt overfor en norsk offentlighet som allerede er skeptisk nok til alt som har med islam å gjøre. Og attpåtil bevitner en slik mangel på samhandling og ledelse fra en organisasjon som er finansiert av våre skattepenger.

Kanskje er dette noe av det mest beklagelige ved denne saken.