Forfatter kritisk til kansellering

Forfatter og journalist Frank Rossavik har skrevet bok om kansellering og ytringsfrihet.
Foto: Claudio Castello
Frank Rossaviks "De korrekte: Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn" tar for seg vanskelige temaer i et moderne mangfoldig samfunn.
47Shares

Om utgivelsen sier forlaget Cappelen Damm:

– Kommentatoren og samfunnsdebattanten Frank Rossavik har lenge vært opptatt av spørsmålene og i denne engasjerte debattboken går han gjennom begrepene og drøfter om de utgjør en fare for innsnevring av ytringsrommet og en svakere debattkultur.

Overfor Utrop forteller han om sin motivasjon bak boken.

– Temaet har interessert meg i mange år, og er et tema jeg prøver å forstå, fordi det har ikke vært lett å forstå. Jeg har forstått det kun gradvis. Det er også et tema som har skremt meg, fordi debattkulturen er så fremmed og uforsonlig. Samtidig deler jeg jo verdigrunnlaget til identitetspolitiske aktivister, og føler desto større vilje til å forstå.

Rasismens redefinering

– I starten snakker du om en oppvekst hvor man ikke fokuserte på hudfarge. Hvorfor har dette endret seg med årene, og blitt mer fokus på etnisitet og identitet?

– Rasismen er blitt redefinert. Tidligere var det åpenbart rasistisk å dele mennesker etter hudfarge, og forskjellsbehandle mennesker etter hudfarge. I dag er det, for å spissformulere dette, nesten motsatt, hvor man forventer at man deler inn mennesker etter hudfarge. Om man ikke gjør det så risikerer man å bli rasistisk.

Rossavik mener at vi har fått en essensialisering av etnisk, religiøs og kjønnsidentitet som var ukjent før.

– Tidligere hadde ikke jeg inntrykket av at man identifiserte seg så sterkt med den typen markører, men dette har gradvis endret seg. Her handler det om at hvis man ikke viser aktiv støtte overfor mennesker fra disse identiteter så blir det galt. Før snakket man om folk uavhengig av hvilke “særtrekk” de hadde.

Fra akademia til ideologisk seier

– Hva er grunnene bak siste tiårets dreining i retning identitetspolitikk? Hvordan har vi havnet her?

– Jeg prøver å trekke opp en linje til 90-tallet, og også lenger tilbake til post-modernismen i fransk akademia. Hva som konkret har skapt denne endringen, som startet på 90-tallet og fikk gjennombruddet i 2010, vet jeg ikke helt. Men boken skisserer noen muligheter.

– Vi husker jo at amerikanske universiteter begynte med såkalte “trygge rom” fra rundt 2014?

Så vidt jeg vet kan man føre det lenger tilbake i tid, men det var i siste tiår at det ble vanlig. Jeg antyder noen forklaringer i boken på denne utviklingen.

Unge som målgruppe

Forfatteren tenker for seg at det er særlig unge denne boken er rettet til.

Vi ser at denne typen aktivismen er mest vanlig blant folk som er yngre enn meg. Jeg vil utfordre dem.

– Hvor mye splittende og polariserende retorikk kan et samfunn tåle?

Jeg tenker det er vanskelig å svare på, fordi folk vil være uenige i hva som oppfattes som splittende og polariserende retorikk. Jeg mener at et samfunn må tåle mye av det, fordi samfunnet blir mer multikulturelt. Når folk blir mer forskjellige så vil jo også usikkerheten folk opplever i møte med hverandre bli større. Å ha splittende og polariserende retorikk er aldri et mål i seg selv, men jeg tror det er sunt for et samfunn å ha en fri ytringskultur.

Kritisk til kansellering

– Hvordan ser du på rollen til kritisk raseteori? Og kan den få mer spillerom i norsk offentlighet?

Kritisk raseteori har fått et innpass i norsk akademia og offentlighet, og det er ingen vei tilbake. Spørsmålet er hvor mye plass den skal få, og hvor mye den skal utfordres.

– Et annet tema som du tar opp er kanselleringskultur. Er dette en utfordring i Norge?

Spesielt i sosiale medier er debattklimaet ganske hardt, noe som rammer minoriteter og andre typer folk. Problemet med kanselleringskultur er at terskelen for personangrep er lav. Noe av det mest problematiske med denne kulturen er at man tar “mannen istedenfor ballen”, og at det er mer akseptert enn før. Hvis noen sier noe som avviker fra disse aktivistenes syn på ting og verdensoppfatning, så risikerer de å bli både personangrepet og mobbet bort fra debatten.

Ytringsfrihetens hensikt

– Kan disse mekanismene føre til at folk glir stadig mer fra hverandre?

Nettopp fordi samfunnet er blitt mer multikulturelt så trengs ytringsfriheten for at det skal kunne fungere. Det må være mulig å kunne interessere seg for, snakke om og kritisere andre grupper uten at man skal bli “arrestert” hvis man bruker litt feil ord. Vi trenger ytringsfriheten mer enn før, og mekanismene som identitetspolitikken bruker for å begrense ytringsfriheten er en fare.

– Hvor er ytringsfrihetens rolle i denne problematikken?

Ytringsfrihetens rolle og hensikt er å være en metode for at man kommer videre og kan leve sammen.  Å kunne diskutere seg frem til en viss enighet og fellesforståelse av konflikter er veldig viktig, både for begrense konfliktene og finne løsninger. Og da er det viktig å tåle at andre bruker ord som man selv ikke liker så godt.

Uklart om veien videre

– Spesielt i akademia er dette en stor debatt, om kansellering og politisering av lærestedene. Hvordan ser du deg utviklingen fremover?

Jeg vet ikke om utviklingen har kommet så langt at den er umulig å snu. Jeg ser jo at de identitetspolitiske perspektivene blir viktigere enn før i akademia og kulturlivet, samt ikke så mye i politikken. Et sted i boken skriver jeg at konflikten nådde sin topp i 2021, men det kan jo komme nye topper.

– Har en ytre høyre-drening også gitt en ytre venstre-dreining i offentligheten? Hvordan skal moderate krefter kunne håndtere en slik utvikling?

Ytre høyre har styrket seg og virker truende på mange, men det er ikke uten videre gitt at man kan se på venstredreiningen som en konsekvens på høyredreiningen. Jeg siterer folk i boken som sier det motsatte. Å erkjenne muligheten for å snakke sammen er viktig, i tillegg til at folk må forstå at en som er kritisk ikke nødvendigvis er en fiende. Å skille mellom kritikere og fiender er ganske viktig. Noe av problemet er at når man oppdager en uenighet så blir den som har en annen oppfatning sett på som en fiende, og det er ikke nødvendig. Ofte er det bare snakk om en kritiker eller en “kritisk venn” som stiller spørsmål.