Ulike rettigheter for innvandrere i helsetjenesten

Terapeuter med minoritetsbakgrunn har både spesielle utfordringer og unike ressurser
Foto: Alex E. Proimos
Selv om Norge tilsynelatende har et sterkt lovverk når det kommer til helse- og omsorgstjenester, reiser en fersk rapport tvil om hvor vidt disse lovene etterleves i henhold til likeverdige helsetjenester for innvandrere. 

bloggen til Oslo universitetssykehus stiller Arild Aambø, lege og seniorrådgiver og Ram Gupta, kommunikasjonsrådgiver ved Nasjonalt kompetansesenter for minoritets- og migrasjonshelse (NAKMI) spørsmålet: Norge har ingen mangel på lover og regler som skal sikre god helsetjenester for innvandrere. Men de etterleves dårlig. Hva kan vi gjøre?

Rapporten MIPEX Health Strand – Country Report Norway, utgitt av International Organization for Migration (IOM) slår fast at Norge har et godt og sterkt lovverk når det kommer til helse- og omsorgstjenester. Men rapporten reiser tvil om i hvilken grad lovene og rettighetene etterleves i daglig praksis.

Loven sier for eksempel at du har rett til offentlig finansiert tolk dersom du ikke behersker norsk. Men av de innvandrerne i de undersøkte gruppene som hadde mangelfulle norskferdigheter, var det kun én femtedel som fikk hjelp til oversetting det siste året. Av disse igjen var det ikke mer enn halvparten som fikk hjelp fra profesjonell tolk.

I tillegg er medvirkning fra innvandrerbrukere i utvikling av tjenester, mangelfull.

– Dersom våre helsetjenester skal kunne gi gode tjenester også til innvandrere, må innvandrere i langt sterkere grad involveres i så vel utforming av tjenestene som i selve tjenesteytingen. Her er det langt frem, skriver Aambø og Gupta.

Retorikk og strategi
IOM-rapporten peker også på at å bygge likeverdig helsetjenester, ikke bare er et spørsmål om gode lover og forordninger, men også et spørsmål om holdninger.

– Hva kan vi gjøre for å harmonisere holdninger og forordninger? spør Aambø og Gupta. Videre kommer de med to forslag til norske politikere:

Det ene forslaget går ut på å få i gang en mer anerkjennende offentlig samtale om innvandrere. Det trengs en retorikk som kan virke brobyggende, inkluderende og ikke minst anerkjennende, mener de to.

Det andre forslaget gjelder den nåværende nasjonale strategien for innvandrerhelse. Strategien utløper i år og er under evaluering.

– På et overordnet plan vil en ny strategi være en hjelp til å holde oppmerksomheten rettet mot saksområdet. Arbeidet med en ny strategi vil også være en ypperlig anledning til å lage tiltak som kan bøte på usikker implementering av lover og regler, skriver de to på bloggen.