Fra statsgodtatt rasisme til flerkulturelt ordskifte

I boken "Rabalder - en kavalkade over kontroversielle ytringer gjennom 100 år" tar man også opp hvordan innvandringen har påvirket offentligheten.
Foto: Claudio Castello
– I 1933 klaget stortingspoiltikere over «negerkunsten». I dag ville man ikke sagt n-ordet, sier forfatter og journalist Trygve Aas Olsen.
47Shares

Ytringsfriheten i Norge har gjennomgått mange hamskifter. Og spesielt gjelder dette i omtalen av minoritetsgrupper.

I boken Rabalder – en kavalkade over kontroversielle ytringer gjennom 100 år er dette en av flere temaer som tas opp.

Utgivelsen ble lansert i oktober i anledning Norsk PENs 100 årsjubileum. Trygve Aas Olsen, som er medforfatter, forteller Utrop om motivasjonen bak boken.

Forfatter og journalist Trygve Aas Olsen sier ordskiftet overfor minoritetsgrupper i Norge har gått i positiv retning (Foto: Astrid Waller).
Foto : Astrid Waller

– Vil ville fortelle hvordan ytringsfriheten har forandret seg i Norge i disse hundre årene.

– Hvor mener du selv som medforfatter i boken, at ytringsfrihetens grenser går?

– Formelt sett er det domstolene som fastsetter ytringsfrihetens grenser i Norge. Vi har lovparagrafer mot ærekrenkelser, hatprat, trusler, oppfordring til straffbare handlinger og snoking i andres privatliv og personopplysninger. Jeg er enig i at det skal være grenser for ytringsfriheten på disse områdene, men akkurat hvor de skal gå må avgjøres fra sak til sak. Det kan for eksempel være riktig å slå hardt ned på trusler mot politikere, samtidig som politikerne kanskje må finne seg i litt mer snoking i saker og ting de gjør i privatlivet sitt.

Ordskiftet endret seg

Ifølge Aas Olsen har ordskiftet overfor minoritetsgrupper i Norge utviklet seg til det bedre. Og at det er viktig å huske på i disse dager.

– For hundre år siden var samfunnet gjennomsyret av rasisme. Den var avisene, i politisk debatt, i humor og underholdning – ja, overalt. Vi hadde dessuten et åpent rasistisk lovverk, som diskriminerte samer, kvener, tatere og sigøynere. I dag sier vi ikke n-ordet, i en stortingsdebatt i 1933 ble det klaget over all denne «niggerkunsten» som spredte seg i landet, og da jazzlegenden Louis Armstrong søkte om visum for å spille konsert i Oslo svarte den ansvarlige byråkraten nei. Han ville ikke «slippe inn et hvilket som helst niggerorkester av tvilsom verdi».

Sent oppgjør om jødehatet i pressen

– Jødene ble omtalt som “pest” i den okkupasjonsvennlige pressen under krigen. Tok pressen et oppgjør med hatretorikken som del av etterkrigsoppgjøret?

– Avisenes oppgjør med seg selv kom svært seint og meget motvillig. Det er ikke mange år siden Aftenposten ga en endelig og utvetydig beklagelse av sin krigshistorie. De avisene som kom ut under krigen unnskyldte seg med at de også ble okkupert av nazistene, og fikk nye redaktører innsatt av Quisling-regjeringen. Men det er bare halve sannheten, for flere av dem var åpent antisemittiske også før krigen.

Når skjellsord ble til roman

Et vannskille i offentligheten skjedde med Khalid Hussains roman “Pakkis” i 1986. Romanen ble tidenes første skrevet på norsk av en forfatter med ikke-vestlig bakgrunn.

Aas Olsen tror ikke boken ville skapt like stor oppmerksomhet i dag.

– Nå kommer det jo mange bøker som ser samfunnet fra et innvandrerperspektiv. Heldigvis, for hvis ytringsfriheten skal være reell må den gjelde for alle. Og det er ikke tvil om at de viktigste talerstolene i Norge – mediene, politikken og kunsten – har hatt et stort underskudd av innvandrerstemmer.

Innvandring gitt nye ytringsrammer

– Hvordan har den nye innvandringen fra utenfor Europa/EØS påvirket ytringsfrihet? Og hvordan vil dette påvirke fremtide diskusjoner om temaet?

– Innvandringen har gitt nye perspektiver på ytringsfriheten, på godt og vondt. Mest godt, vil jeg si. Nordmenn har for eksempel sakte, men sikkert fått utvidet sin toleranse for meninger, kulturelle uttrykk og måter å se verden på som tidligere virket fremmed – og kanskje skremmende for noen. En slik toleranse, pluss evne til å lytte og ta andre i beste mening er et viktig premiss for ytringsfriheten. Denne friheten er ikke så mye verd hvis vi bare står og skriker til hverandre.

Samtidig mener han at det med innvandringen også har kommet måter å se verden på som ikke hører hjemme i et land med ytringsfrihet.

– Det skal ikke være forbudt å tegne Muhammed i Norge. Ytringsfrihet handler også om frihet til å uttrykke sin seksuelle legning, vise fram sitt hår, sin hud og sin kropp om man ønsker det. Alle forsøk på å hindre eller forby noen å gjøre dette er i strid med ideene bak ytringsfriheten.

– Nye stemmer ber ikke om tillatelse

Så fikk vi også frem flere innvandrerkvinnestemmer som Amal Aden, Kadra Yusuf, Deeyah Khan og Shabana Rehman. Ser du for deg at de nye kvinnestemmene (Sarah Gaulin, Sumaya Jirde Ali, de skamløse jentene, osv.) også vil bidra til offentligheten?

Ja, det gjør de jo allerede. Og det beste av alt: De gjør det uten å be om tillatelse, men med akkurat samme selvfølgelighet som Shabana Rehman gjorde da hun dundret inn i norsk offentlighet.

Sitater fra boken:

Louis Armstrong, den eiendommelige tarzan som har erobret den halve musikkverden, og kanskje vel så det, hoppet av utenlandstoget i formiddag, fulgt av sin nydelige sorte lille frue og 8 mer eller mindre ekte negerboys

(Fra artikkelen, “Mannen med jernleppene”, Dagbladet 1933)

Tyskland som den førende nasjonalsosialistiske stat er gått i bresjen for å fjerne den evige jøde og snylterne som lik en skadelig basill herjer folkene. Jødenes mål var å tyne det germanske folk og den vesteuropeiske kultur som stod i vegen for deres drømmer om verdensveldet

(Utdrag fra artikkelen “Europa for germanerne”, Norsk Artikkeltjeneste/NAT, 1942)
* NAT var Nasjonal Samlings offisielle nyhetsbyrå under nazistenes okkupasjon av Norge

Ingen ble spart, hverken syke eller gamle. Av redsler vi tidligere har opplevd så har likevel aldri Oslo opplevd de orgier som ble utspilt av det statsbærende partis gendarmer den natten

(Utdrag fra den illegale avisen “Friheten” om jødedeportasjonene høsten 1942)

Folkestyret i vårt land hviler ikke bare på vår grunnlov av 17. mai 1814. Det hviler også på menneskerettighetene slik de er utformet av De forente nasjoner for 10 år siden (…) Norge har godkjent disse rettigheter og de har i sin fulle gyldighet også for samene i vårt land

(Radiotale fra statsminister Einar Gerhardsen overfor samene, 17. mai 1958)

Romanen kom som et kultursjokk på Norge, også på journalistene som skulle intervjue den unge forfatteren. Aftenpostens reporter innrømmet at “som vanlig blir man forbauset over at utlendinger snakker norsk, i alle fall perfekt”

(Sitert fra boken, om utgivelsen av Khalid Hussains roman “Pakkis”, tidenes første roman skrevet på norsk av en forfatter med flerkulturell bakgrunn, 1986)

Jeg håper bare dette kan bedre situasjonen for muslimske kvinner i Norge. Jeg gjorde dette for at de muslimske lederne skulle endre tankegang. De må begynne å respektere de norske lovene.

(Utdrag, intervju av norsk-somaliske Kadra Yusuf i Dagbladet etter avsløringen om holdninger til kjønnslemlestelse blant norske imamer i TV2, høsten 2000)

Ytringsfriheten har gitt meg håp og mulighet til å kjempe meg ut av undertrykkelse og æreskultur – og bli et fritt menneske. Men ytringsfriheten har lært meg at friheten ikke kommer gratis, det koster å utfordre æreskultur og patriarkatet.

(Fra boken, Amal Aden, “En minoritet i minoriteten” 2011)

Hadde vi ikke fått noe kildevern, ville det ikke blitt noe film

(Ulrik Imtiaz Rolfsen om PSTs intervensjon av filmopptak til filmen “Den norske islamisten”, 2015)