– Vesten må holde sine løfter til Afghanistan

Hasina Shirzad har selv vært utsatt for en av Talibans bombeangrep, og mener vesten burde gjøre mer for å presse Taliban-styret mot en mer rettferdig politikk.
Foto: Anna Aronsen Oftedal
Hasina Shirzad er klar på at vesten må stille strengere krav til Taliban. Hun bærer fortsatt arrene etter at Taliban på voldelig vis tvang henne vekk fra sin posisjon som talskvinne.
126Shares

I oktober arrangerte Norsk Pen en samtale om Afghanistans fremtid etter Talibans maktovertakelse. Blant paneldeltakerne var Hasina Shirzad som tidligere har blitt angrepet av Taliban fordi hun var en kvinne i en høy posisjon.

Da hun for snart ti år siden var talsperson i Afghanistans valgkomite, plasserte Taliban en bombe under bilen hennes. 

Det var så vidt Shirzad overlevde. Etter flere måneder på sykehus i Kabul flyktet hun til Norge, hvor hun nå ferdigstiller sin master i journalistikk.

– Taliban prøvde å drepe meg fordi de ikke vil at kvinner skal jobbe i Afghanistan, fortalte Shirzad i et tidligere Utrop-intervju.

Nå er hun klar på at Norge ikke må glemme afghanske kvinner som igjen fratas sine rettigheter.

I etterkant av debatten som omhandlet landets politiske fremtid, fikk Utrop anledning til å snakke med Shirzad.

– Hva tror du verdenssamfunnet, og land som Norge, bør gjøre for å hjelpe Afghanistan i en fredelig og demokratisk utvikling?

Land som Norge bør holde løftene som de har gitt afghanere. Norge og Vesten bør være bekymret for brudd på menneskerettighetene. Alle FN-land bør samles om en felles politikk overfor Afghanistan og Taliban, og afghanere bør få en plattform til å ytre seg oftere, sier Shirzad til Utrop.

– Taliban må bli møtt med strengere krav

– Under panelsamtalen uttalte du at unge afghanere er i en posisjon hvor de vet hvilke rettigheter de har krav på. Hvilke steg tar unge afghanere for å kreve sin frihet samtidig som de løfter landets økonomi?

– Afghanere i Afghanistan er stort sett redde, men i private sirkler snakker kvinnerettighetsaktivister om fremtiden. Hele vår generasjon er skuffet over afghanske politikere og det internasjonale samfunnet.

Sosiale medier har også fått en ny funksjon i den afghanske politiske samtalen, mener hun.

– Akkurat nå er sosiale medier, og spesielt Twitter, hovedplattformen for politiske aktiviteter. Folk lager hashtags som er aktive 24 timer i døgnet. Sosiale medier er blitt offentlige rom hvor de unge snakker om fremtiden og ulike politiske løsninger.

– I hvilken grad tror du det er mulig å påvirke Taliban politisk? Er det i det hele tatt håp for noen form for politisk opposisjon?

– Det finnes håp. Men så lenge Taliban føler seg som krigsvinnerne og herskere, og ikke som folkets tjenere, vil de ikke la seg påvirke av det internasjonale samfunnet. Her må Taliban bli fortalt om forutsetningene for videre samtaler, og blitt møtt med strengere krav.

Fra venstre: Tidligere kvinneminister i Afghanistan Sima Samar, FNs tidligere spesialutsending i Afghanistan Kai Eide, tidligere talskvinne i Afghanistans valgkomite, Hasina Shirzad deltok i panelsamtalen ledet av Afghanistan-ekspert og medieforsker Elisabeth Eide.

– Alarmerende menneskerettighetssituasjon

Oslo Met-professor og Afghanistan-kjenner Elisabeth Eide var ordstyrer i debatten, og uttrykte sterk bekymring for situasjonen i landet.

– Situasjonen når det gjelder ytringsfrihet og menneskerettigheter er alarmerende. Vi trenger å få oppmerksomheten tilbake på Afghanistan, ettersom landet ser ut til å ha forsvunnet fra radaren til den norske offentlige debatten. Kvinner, og mange menn som trer støttende, løfter sine stemmer med stor risiko.

Sima Samar, tidligere kvinneminister og tidligere direktør for Afghanistans uavhengige menneskerettighetskommisjon, istemte.

– I 2002 ble jeg fjernet fra min ministerjobb fordi jeg ville fremme reell kjønns – og etnisk likestilling i et land som Afghanistan. Jeg brukte min ytringsfrihet, ble igjen i landet og fortsatte å bruke min ytringsfrihet til å inspirere de yngre til å stå opp for og fremme menneskerettigheter, sa Samar under panelsamtalen.

– Uten kvinners utdanning hadde ikke jeg vært minister

I likhet med Shirzad flyktet Samar etter Talibans maktovertakelse.

– En kombinasjon av feilsteg fra afghanerne selv og det internasjonale samfunnet førte til at Taliban igjen kom til makten. Jeg trodde aldri at jeg skulle måtte oppleve enda et Taliban-regime i løpet av min livstid.

Taliban frykter ytringsfrihet og menneskerettigheter av mange grunner, hevdet hun.

– Først og fremst fordi de er klar over at det de gjør mangler legitimitet. I et land hvor menneskerettigheter respekteres er det ingen plass for en gruppe som Taliban å kalle seg “hellige”. Gjennom å kontrollere kvinner, kontrollerer de også befolkningen. Gjennom sine dekreter har Taliban igjen styrket patriarkalske verdier i landet. Når en kvinne ikke dekker ansiktet, staffes hele familien.

Skal landet komme seg videre, så må det skje systematiske endringer, mener Samar.

– Vi må anerkjenne feilene vi gjorde under perioden mellom 2001 og 2021. Jeg ser fortsatt fornektelse fra ulike politiske aktører. Jeg tenker også at det internasjonale samfunnet ikke kan forhandle med Taliban om menneskerettigheter. Spesielt når det gjelder jenters utdanning kan vi ikke la være å utøve press. Uten kvinners utdanning hadde ikke jeg vært minister og politiker, og uten kvinners utdanning vil vi ikke få til en holdningsendring i samfunnet.

– Vi trenger å erkjenne feilene vi gjorde

Rangin Dadfar Spanta, Afghanistans utenriksminister i 2006-2010, fokuserte på makteliters rolle i sin analyse av situasjonen.

– Vi feilet med å holde Taliban borte fra makten grunnet korrupsjon, nepotisme og etniske spenninger. Systematisk korrupsjonen førte til ulikhet mellom etniske grupper. Både vi afghanere og våre allierte trenger å erkjenne feilene vi gjorde.

Taliban har lyktes med å få totalmakt gjennom juridisk nedbygging, ifølge han.

– Som politisk gruppe var de først ute med å nedbygge den gamle konstitusjonelle loven, etablert under Shah-monarkiet på 20-tallet. Taliban har klart å frata afghanerne sin lovgaranterte rettigheter, og erstattet disse med sin versjon av institusjonell religiøst styre.