Hasina Shirzad var 21 år og jobbet i kommunikasjonsavdelingen i Afghanistans valgkomite, da hun og en kollega skulle sette seg i bilen og kjøre hjem.
Kjøreturen ble istedet i en ambulanse til sykehuset. Under bilen hennes lå det en bombe.
– Taliban prøvde å drepe meg fordi de ikke vil at kvinner skal jobbe i Afghanistan.
Norske mottak gjør ikke nok for at flyktninger skal kunne fortsette i høyere utdanning.
Det var så vidt Shirzad overlevde eksplosjonen. Hun fikk store skader i ryggen, som etter tre år fortsatt plager henne. Arrene på ryggen vil hun aldri bli kvitt.
– Det verste med skaden er at jeg ikke får jobbet like mye som før, sier Shirzad og strekker seg etter en bjelke i taket for å tøye ryggen.
Hun har på seg jeans, og en rødrutete skjorte, håret er tykt og krøllete. Det er to år siden hun måtte flykte til Norge etter å ha blitt direkte angrepet av Taliban.
– Du har ikke noen traumer?
– Jeg er mest redd for å dø før jeg har gjort en positiv endring i verden, sier hun.
Levde på tunfiskbokser
Foreløpig har hun fått til en endring som vil komme flyktninger som vil studere ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) til gode. Hun oppfordret nemlig Høgskolen til å la henne delta på forelesningene på engelsk.
Før hun tok kontakt med HiOA i fjor, hadde de ikke noe opplegg for flyktninger. Forelesningene på engelsk i journalistikkutdanningen var utelukkende for utvekslingsstudenter.
– Så da fikk jeg gå som utvekslingstudent. Nå oppfordrer HiOA andre flyktninger til å gjøre det samme, sier Shirzad, som allerede har en bachelor i journalistikk fra Afghanistan.
Journalistikkstudier fra Afghanistan og sju andre land er ikke godkjent i Norge. Så det var ikke bare å banke på døra til HiOA og si at hun ville studere videre til en master i journalistikk. Hun strevde lenge for å finne ut hvordan hun skulle gå fram for å i det hele tatt få en studieplass i Oslo.
Da hun kom til Norge, ble hun plassert på et mottak i Larvik. Noe av det første hun gjorde der, var å lete etter studiemuligheter, men Høgskolen i Larvik hadde ingen forelesninger på engelsk. Derfor levde hun på tunfiskbokser til tre kroner i flere måneder for å ha nok penger til å ta toget frem og tilbake til Oslo. I Oslo oppsøkte hun HiOA i håp om å bygge opp et studienettverk.
Der kom hun i kontakt med Akademisk dugnad, et program som skal hjelpe flyktninger å komme seg inn i studier. Programmet hjalp henne med å finne ut hvor hun burde søke, men var ikke avgjørende for om hun kom inn eller ikke.
Hjelper andre flyktninger
Ved siden av å ta emnet var hun forskningsassistent ved HiOA. Nå har hun opprettet en gruppe for å informere flyktninger om studier i Norge. Her deler hun informasjon fra egne erfaringer, slik at andre flyktninger skal få veiledning om de mulighetene hun måtte finne ut om på egen hånd.
– Norske mottak gjør ikke nok for at flyktninger skal kunne fortsette i høyere utdanning, sier hun og påpeker at norsktreningen ikke er tilstrekkelig.
Selv var hun innstilt på å kjempe for studieplass, etter å ha sett hvordan hennes egen bror som var utdannet lege og hadde eget tv- og radioprogram i Kabul, måtte starte i første klasse på videregående skole da han kom til Norge. Han flyktet til Norge et par år før henne fordi han hadde jobbet som tolk for NATO. Dette gjorde ham spesielt utsatt for å bli forfulgt av Talban. Tre år senere ble lillesøster angrepet.
– Etter å ha ligget på sykehuset i tre måneder, og ha kjørt bil til Norge, var jeg allerede lei av å vente. Jeg følte at tiden sto stille. Med en gang jeg ble plassert på mottaket i Larvik, begynte jeg å sjekke ut muilghetene.
Etter å ha tatt eksamen i emnet «Journalism in a changing Europe» håper hun å ha fått vist hva hun kan. Nå venter hun på at NOKUT skal avgjøre om hun får fortsette på en master, eller må starte helt på nytt.
Å kjempe for å studere det hun vil, er noe Shirzad har gjort nesten hele livet. Som liten gikk hun en time til koranskolen i Madras, for så å gå en time tilbake for å delta på en skjult skole, før hun igjen måtte tilbake til Madras for å delta på ettermidagstimene på koranskolen.
– Vi jenter hadde ikke lov til å gå på skole etter vi ble ferdig med tredjeklasse.
Mamma snublet i burkaen
Moren til Shrizad har en master i biologi, og pleide å gå med jeans, briller og håret hengende fritt. Så kom Taliban og tvang alle kvinner til å gå med burka.
Shirzad pleide å kjenne igjen moren sin ved at hun hadde briller under burkaen. Morens reduserte syn ble ikke bedre av å ha et netting foran øynene.
– Mamma snublet ofte da hun måtte gå med burka, sier Shirzad.
Likevel var det tryggere da Taliban hadde makten, enn da NATO erklærte krig mot Taliban i 2001.
– Da Taliban hadde makten, var bekymringene til familien at jeg skulle bli tatt for å delta på skjult skole, eller at moren min skulle snuble med burka. Da NATO blandet seg inn, måtte vi bekymre oss for om vi i det hele tatt kom hjem i live.
Hun husker lyden av de mange eksplosjonene og skuddvekslingene i nabolaget. Det var likevel ikke før NATO hadde dratt og krigen offisielt var ferdig, at hun selv ble offer for et bombeattentat.
Tillater seg ingen dødtid
Etter å ha vært nær døden, er hun utålmodig etter å komme videre i livet. Hun er fast bestemt på å nå dit hun vil så fort som mulig.
– Frykten for å dø motiverer meg til å jobbe hardere, sier Shirzad som sikter på å snakke flytende norsk neste år.
Tre dager i uka går Shirzad på norskkurs, og to dager i uka er hun journalist i Dagbladet.
Som mange andre journalister, har hun skrevet noen saker om høstens mye omtalte oktoberbarn, men det er ikke bare situasjonen i Afghanistan som motiverer henne til å skrive:
– Jeg er ikke bare opptatt av å skrive om Afghanistan og afghanske asylsøkere, motivasjonen min for å være journalist er å få fram sannheten.
