Funn om innvandrere og kreft overrasker

Shabana Rehmans mullaløft var et eksempel på en romantisk-drastisk handling, mener Morgenbladets kommentator Lena Lindgren

I 1984 flytter Balasingham Yogarajah fra Sri Lanka til Norge. Han utdanner seg som sykepleier, og får jobb i psykiatrien. Han er vant til å forholde seg til sykdom. Kreft blir vanligere de kommende tiårene i Norge: I 2021 har antallet kreftsyke blitt seks ganger så stort som for 70 år siden i 1953.

I 2017 får han selv kreft.

Fastlegen tar kulen på halsen på alvor, og sender ham til A-Hus for videre undersøkelser. Noen dager senere får han telefonen som bekrefter mistanken: lymfekreft.

– Jeg forbinder sykdommen med ordet “død”. Der og da tenker jeg at jeg kanskje har et halvår igjen å leve. Men jeg fikk god hjelp.

Yogarajah er én av ca. 2600 innvandrere som årlig blir diagnostisert med kreft.

Endring i lov om lagring av data fra innvandrere

I fjor talte vi én million innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn i Norge. De største gruppene kommer fra Polen, Litauen, Sverige, Syria og Somalia – men Norge har ellers representanter fra 220 land. Da blir viten om sykdomsforløp blant ulike innvandrergrupper verdifull kunnskap i forskning hos f.eks. Kreftregisteret.

Så skjer det noe: I 2018 kommer en ny lovendring som åpner dørene innen kreftforskning. For første gang får helsevesenet beholde og behandle info om fødeland blant kreftpasienter til forskning. Lovendringen kommer året etter at Yogarajah får diagnosen.

Data fra kreftforskning bli publisert av Kreftregisteret i rapporten Sosial ulikhet, innvandring og kreft. En rapport om kreftforekomst etter landbakgrunn, utdanning, inntekt og bosted i 2018. Den viser overraskende funn i kreftforekomst blant innvandrere i Norge.

Totalt mindre kreft, men utsatt for visse typer

Forskningen fra Kreftregisteret viser at innvandrere totalt sett får kreft i litt lavere grad enn nordmenn, men at enkelte krefttyper rammer dem oftere. Opprinnelsesland viser noen tendenser:

  • Kreft i lungene og magesekken forekommer hyppigere blant menn fra Øst-Europa enn fra Norge
  • Kvinner fra lavinntektsland i Asia og Afrika får sjeldnere brystkreft enn kvinner fra Norge, men kreften har utviklet seg lengre innen de får diagnosen.
  • Leverkreft er vanligere blant menn fra Midtøsten, Afrika og Asia, og kvinner fra Asia.
  • Personer fra Asia rammes nesten ikke av føflekkreft, noe ca. 2000 norskfødte personer rammes av årlig.
  • Generelt møter kvinner med innvandrerbakgrunn ikke like ofte til mammografiscreening som norskfødte. Dette kan skyldes mangel på kunnskap om mammografiprogrammet, holdninger til kreft og mangel på tillit til helsevesenet.

Enkelte typer kreft er altså vanligere hos enkelte grupper. Forsker Inger Kristin Larsen hos Kreftregisteret har heldigvis et litt oppløftende funn.

– Innvandrere fra ikke-vestlige land har lik eller bedre overlevelse enn norskfødte. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje fordi personer som emigrerer, har bedre helse?

I et intervju med Stavanger Aftenblad i 2019 viste Larsen til faktorer som livsstil og kosthold i sammenheng med kreftdiagnoser. Der trekker Larsen fram plantebasert kosthold som en mulig faktor i lavere forekomst av kreft blant innvandrere.

Tall

  • Ca. 1 million i Norge er innvandrere eller er norskfødte med innvandrerbakgrunn.
  • Årlig blir ca. 2600 krefttilfeller registrert blant innvandrere
  • Kvinner med innvandrerbakgrunn får sjeldnere brystkreft enn norskfødte kvinner, men blir ofte rammet hardere.
  • Menn fra ikke-vestlige land har lavere risiko for kreft totalt, men høyere risiko for kreft i magesekk, galleblære og lever.

 

Håper oversatt screening-invitasjon skal øke oppmøte

Så: Forskere har hatt tilgang på denne dataen i over fire år. Hva skal dette brukes til?

Mammografi- og Tarmscreeningprogrammet ved Kreftregisteret er allerede på ballen. De har jobbet med forskningsprosjektet ImmigrantScreen siden 2020. Målet med Immigrantscreen er å undersøke hvilken effekt tildelt informasjon på antatt morsmål vil ha på oppmøte til kreftscreening.

– Vi antok at en av mange grunnene til lavere oppmøte er at man ikke forstår invitasjonsbrevet, der det bla. informeres om fordeler og ulemper av kreftscreening. Det er ikke et mål å ha høyest mulig oppmøte i screening, men heller at flest mulig tar et informert valg om sin deltagelse, forteller prosjektleder Paula Berstad til Utrop.

Berstad peker på lavere tillit og kjennskap til helsevesenet som en mulig forklaring bak lavere grad av oppmøte til screening.

– I flere land er forebyggende helsetjenester mindre tilgjengelig. Man må oppsøke private institusjoner for screening, og disse kan være dyre eller ikke allment tilgjengelige. Dermed kan det føles fremmed å møte opp til en undersøkelse i Norge hvis man ikke har noen plager.

Berstad kjenner til Kreftregisterets rapport fra 2018 som viser at innvandrere totalt sett får mindre kreft. Årsakene til dette er sammenhengende.

– Én grunn kan være arvelig ulikhet hos ulike nasjonaliteter. Levevaner som røyking, alkoholforbruk, solingsvaner og kosthold påvirker risikoen for å få kreft. Levevanene i opprinnelseslandene kan være sunnere enn i Norge, som de også beholder etter flytting.

Målet blir å skape et mer likeverdig helsetilbud for alle, og tilpasse tilbudet slik at det treffer også minoritetene.

– Må ta initiativ for vår egen helse

I dag er han nesten 60 år gammel og “lever bedre enn tidligere”. Han beskriver tiden etter kreften som livets gave. Det er mulig å få tilbake livet etter sykdommen.

Yogarajah føler seg heldig. Han bodde i en landsdel med godt behandlingstilbud, fastlegen hadde tatt ham på alvor, og lymfekreften var relativt enkel å behandle. Men selv med god helsehjelp, familie og nettverk, ser han en tendens blant innvandrere når det kommer til å sjekke seg.

– Det er litt tabu rundt kreft, men det ble terapi for meg å være åpen rundt sykdommen. Det gav også rom for andre innvandrere å fortelle meg om kreft i sin egen familie. Det hadde de ikke ellers gjort. Vi må selv ta initiativ for vår egen helse, og sjekke oss.