Foto: Fotokollasje/Arkiv
- Ser på klassisk kunst som er berikelse - 15.05.2024
- Kulturbruken blant innvandrere økte i 2023 - 14.05.2024
- Ytre høyre kan gjøre brakvalg til EU-parlamentet - 13.05.2024
Svoboda Brustad tar i sin utgivelse I limbo. Norge og de jødiske flyktningene 1933-1945 for seg de jødiske flyktningenes skjebne i 30-tallets demokratiske Norge og årene under nazistisk okkupasjon.
Jødiske flyktningenes manglende anledning til å ta i bruk sine menneskelige ressurser og
opparbeidede kunnskaper, er et trekk som fortsatt preger mange nåværende flyktningers tilværelse.
– Da tyske, østerrikske og tsjekkiske flyktninger fylte ut de såkalte spørreskjemaene for jøder i Norge i 1942, oppga leger og jurister yrker som sagbruksarbeider og privat språklærer. De fleste fikk dog ikke tjene til livets opphold i det hele tatt, fordi de ikke skulle ta arbeidsplasser fra nordmenn. Allerede på slutten av 30-tallet stilte den norsk-jødiske advokaten Leo Hersson spørsmålet om hva denne påkjenningen gjør med folks selvfølelse og psykiske helse.
Forfatteren viser hvordan myndighetenes behandling av jødiske flyktninger i mellomkrigstiden delvis var preget av vilkårlighet og delvis av seleksjon mellom verdige og uverdige trengende. Han stiller spørsmålet om det også i dagens situasjon finnes mekanismer som bidrar til en form for asylpolitisk lotteri:
– Et system der de med ressurser, evner, nettverk og overskudd vinner frem på bekostning av svakere stilte personer. At forestillinger om nasjonens interesser veies opp mot menneskers behov for beskyttelse, og at internasjonale organisasjoner og deres konvensjoner stort sett kommer til kort i møte med nasjonalstatene, er trolig også en parallell ved dagens situasjon.
Hensynsløs retorikk for å oppnå makt
Forfatteren viser til at politikere og radikale bevegelser i polariserte og kriserammede samfunn, nå som på 1930-tallet, bevisst spiller på menneskers frykt og usikkerhet.
– Vi ser en bevisst bruker avhumaniserende og iblant konspiratoriske skremmebilder av flyktninger og religiøse minoriteter som grunnlag for å beholde eller erobre makt. De mest ytterliggående av dem advarer for eksempel mot en skjult muslimsk plan om å ta over og ødelegge Europa. For noen inngår også jødene i slike apokalyptiske forestillinger, som de evige konspiratørene bak, med mål om å destabilisere vestlige samfunn gjennom masseinnvandring og import av flyktninger.
Gammel og ny kontekst
– Utgivelsen kommer samtidig ut som det har brutt ut krig i Midtøsten, og hatkriminalitet har økt mot jøder og muslimer i Vesten. Hvordan er dagens jødehat i forhold til jødehatet på 30-tallet, som tas opp i boken?
– Her må jeg understreke at jeg først og fremst er historiker, og i liten grad har arbeidet med antisemittisme i dagens samfunn. Min kollega ved Jødisk Museum i Oslo, Kjetil Braut Simonsen, har nylig utgitt bok om antisemittisme i Norge fra 1945 til i dag. Han viser deriblant hvordan det nazistiske folkemordet på jødene under krigen fungerte som et tydelig skille: Utilslørte og eksplisitte antisemittiske ytringer ble så å si skandalisert i etterkrigstidens offentlighet, fordi de ble forbundet med nazismen og Holocaust.
Helhetlige antisemittiske verdensbilder er i dagens samfunn forbeholdt ytterst få radikale individer og grupperinger, ifølge forfatteren.
– Det er stor forskjell på hva man kunne si om jøder i 1930-tallets presse og i dagens redaktørstyrte medier (selv om de mest radikale antisemittiske ytringene alt da ble forbundet med nazistenes voldelige anslag).
Vanskelig å skille individ fra gruppe
Samtidig har antisemittismen levd videre i ulike former, fremhever han.
– Vi ser dette ikke kun i ekstreme og marginale miljøer, men også videreført i form av forestillinger med århundrelang europeisk historie, som stadig blir aktivert under nye kontekster og kriser. Under 1930-tallets debatt om flyktninger ble det blant annet advart mot jødenes strenge «lovreligion» og «rasesolidaritet»: De ble instinktivt ansett for å være en potensiell stat i staten, vanskelige å assimilere fullt inn i storsamfunnet og med en særegen form for lojalitet, som angivelig aldri strakk seg lenger enn til andre jøder
– Når nordmenn med jødisk eller israelsk bakgrunn i dag blir holdt ansvarlige for staten Israels politikk, klinger ofte et ubehagelig ekko av slike forestillinger om jøders manglende lojalitet til nasjonen og samfunnet de er en del av. Like uholdbart er det naturligvis å holde muslimske
nordmenn og norsk-palestinere kollektivt ansvarlige for Hamas’ eller andre styresmakters holdninger og handlinger.
Fornektelsesbaserte uttrykk
Nå finnes det en egen form for antisemittisme, som av naturlige årsaker ikke eksisterte på 1930-tallet, sier forfatteren.
– Vi har uttrykk som på ulike måter spiller på, tar utgangspunkt i, banaliserer eller fornekter Holocaust. Når man i dagens Norge skal ha funnet gjenstander påført ordene «gas da jews» og det henges opp israelske flagg med hakekors i midten, er det ingen som lurer på hvilken historisk hendelse avsenderen henviser til. Om holdningen bak er sinne, hat mot jøder, et reelt ønske om å ta livet av dem eller en forrykt form for humor, er vanskelig å fastslå. Det er heller ikke det vesentlige. For jødiske nordmenn, hvis slektninger for bare to generasjoner siden ble arrestert av sine egne landsmenn og på nazi-regimets ordre deportert og myrdet i Auschwitz, vil det uansett kunne oppleves som en reell trussel.
