Frivillige organisasjoner måtte håndtere krisekommunikasjon

Fafo har på oppdrag for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) evaluert tilskuddsordningen til frivillige organisasjoners formidling av myndighetsinformasjon til innvandrerbefolkningen under pandemien.

Koronapandemien rammet deler av innvandrerbefolkningen hardere enn gjennomsnitsbefolkningen, og det ble stilt spørsmål ved om informasjonen fra myndighetene om smitte og smittevern nådde fram til hele befolkningen.

I 2020, 2021 og 2022 lyste IMDi derfor ut et ekstraordinært tilskudd til informasjonstiltak for innvandrerbefolkningen i regi av frivillige organisasjoner. Hensikten var å nå ut med informasjon til innvandrergrupper som av ulike grunner, ikke ble nådd ved den generelt innrettede informasjonen.

Vil at kriseinformasjon skal oversettes

Flere av hovedfunnene viste følgende, ifølge Fafo-rapporten:

Når frivillige organisasjoner formidler informasjon til sine målgrupper på vegne av myndighetene, må organisasjonene samtidig ha muligheter til å formidle erfaringer og synspunkter fra målgruppene tilbake til myndighetene.

Lokale og nasjonale myndigheter bør sørge for tydelig plassering av ansvar for oversettelse av informasjon fra myndighetene, så vel som tolking under møter og medieinnslag.

Myndighetenes kontakt med frivillige organisasjoner utenom krisetid bør gjøres enda mer omfattende og målrettet, slik at begge parter kjenner hverandre og hverandres virksomheter godt.

Frivilligheten så på informasjon som samfunnsansvar

I en organisasjon svarte de slik på spørsmål om hvorfor de satte i gang med
pandemiinformasjon:

– Vi tenkte at det var samfunnsansvaret vårt. Vi har ganske god kjennskap til medlemmene våre, og vi har en base av opplysninger om dem. Vi visste, med tanke på hva
myndighetene offentliggjør av informasjon, hvor vi kan lære dem mer informasjon.
Særlig de som er litt eldre. […] Det første vi jobbet med var at vi har avtalt i organisa-
sjonen at hver dag skal hver ansatt prøve å ringe og snakke med fem personer. Noen
ganger er det tre-minutters samtaler, andre ganger er det samtaler på en halvtime el-
ler en time, samtaler om ulike tema. I den sammenheng har vi på en måte anledning
til å høre hva folk synes [om pandemien og informasjonen de har fått], og se hvilke
kunnskap de sitter med, og er det sånn vi mener er riktig?’

Lyktes ikke like godt å nå flerkulturelle

Koronakommisjonens rapport fra april i 2021 konkluderte med at myndighetene, samlet sett, har lykkes godt med kommunikasjon til befolkningen. Men rapporten sier også at myndighetene ikke lyktes like godt med å nå ut til deler av innvandrerbefolkningen.

I et av funnene i kommisjonsrapporten går det frem at innvandrerbefolkningen i Norge var overrepresentert blant de smittede og alvorlig syke og underrepresentert blant de vaksinerte, ifølge koronarapporten, der en av konklusjonene er at det tok for lang tid å rette tiltak mot innvandrere.

– Myndighetene var ikke tilstrekkelig forberedt til å håndtere de økonomiske, praktiske og sosiale barrierene mot testing, isolering og vaksinering som fantes blant mange med innvandrerbakgrunn. Det tok lang tid å iverksette målrettede tiltak mot denne delen av befolkningen, het det i rapporten.

Sammensatt gruppe

Samtidig kom det også frem at “innvandrere” er en svært sammensatt gruppe.

– Mange forstår norsk, og får med seg myndighetenes råd og anbefalinger. Pandemien viser oss imidlertid at utfordringer som svake språklige- og digitale ferdigheter, kulturelle barrierer og sosio-økonomiske forhold i enkelte deler av innvandrerbefolkningen gjør myndighetenes formidlingsjobb mer krevende, uttalte Libe Rieber-Mohn, direktør i IMDi, i forbindelse med rapporten fra 2021.

Ulike strategier for å informasjon

Ifølge rapportene var det ulike måter folk med innvandrerbakgrunn fikk med seg kriseinformasjonen. Enkelte som slet språkmessig søkte på nett og oversatte, eller fikk barn til å oversette for seg.

– Jeg snakker ikke norsk, men jeg søkte på Internett. Også oversatte jeg til
Tigrinja med Google. Det er ikke så vanskelig, svarte en av de intervjuede.

– Jeg så på norske nyheter. Jeg forsto ikke så mye, men datteren min, hun lærer
meg. Vi så på TV sammen, svarte en annen.

I tillegg til barn og egne oversettelser, ble barnas skoler, egne eller andres arbeidsplasser, legen sin, og andre de stolte på i det norske samfunnet, viktige informasjonskilder.

Forskning.no skrev i 2021 om at språkvansker, i tillegg til faktorer som utenlandsreiser var blant grunnene til at flere innvandrergrupper ble hardere rammet. Svakere språknivå førte til svakere praktisering av isolasjons- og karantenekrav, og svakere etterlevelse grunnet treg informasjon. Innvandrere bor også i mer tettbygde, urbane strøk, og følger med på andre medierkanaler enn befolkningen ellers.

Språk blir viktig

I en Utrop-kommentar i april 2022, ble viktigheten av språkopplæring i møte med nye runder med krisekommunikasjon trukket frem:

– Språkopplæringen blir kanskje viktigste bidragsyter. Fordi det handler om at de aller fleste som bor i Norge skal lære seg språket. Norskopplæringen bør spesielt styrkes på punktet om krisekommunikasjon, for å nå frem lettere (…) Frivillige har ressursmessige og tidsmessige begrensninger, og ikke sterk nok apparat til å nå frem til de aller fleste. Statlige aktører som styrer krisehåndteringen bør være viktige avlastere og medhjelpere.

Strukturelle utfordringer

Linda Noor og Minotenk var en av organisasjonene som måtte ty til et slikt samfunnsansvar.

– Koronapandemien avdekket en del skukturelle utfordringer som ble ekstra tydelige i en krisesituasjon. Det var også tydelig at vi i sivilsamfunnet ikke var godt nok drillet på beredskap, noe som bør være et viktig læringspunkt i fremtiden, sier hun til Utrop.

– Hva må bli bedre neste gang myndighetene må krisekommunisere overfor innvandrerbefolkningen?

– Jeg tenker nasjonale beredskapsplaner må helt klart blir mer inkluderende og ta høyde for kommunikasjonsbehovene til hele befolkningen.

– Ingen spesielt rettet informasjonsstrategi i starten

Khansa Ali fra MiRA-senteret husker at man slet spesielt i starten av pandemien med å nå ut til visse innvandrergrupper.

– Fra statens side var det ingen spesielt tilrettelagt informasjonsstrategi, og vi måtte på eget initiativ sette i gang med egen informasjonsvirksomhet. Organisasjonene som hadde kontaktbase i ulike minoritetsmiljøer følte seg ikke prioritert, og det tok sin tid før man fikk pengestøtte.

Etterhvert ble ting bedre, sier Ali.

– Vi, og flere andre, fikk en tilskuddsordning, hvor flere kunne søke. Og da kunne også informasjonen bli bedre, som vi kunne videreformidle.

Vanskelig å kunne forstå informasjonen

Nyhetene og pressekonferansene under pandemien var fortsatt vanskelig å forstå for en del, sier hun.

– Vi skrev en rapport i august 2020 som kom med en del forslag som kom med et minoritetsperspektiv inn i kriseberedskapsplanen. Her poengterte vi at minoritetsbefolkningen er spesielt utsatt i slike krisesituasjoner. 

Oversettelser og norskopplæring

– Kan oversettelse av krisekommunikasjon og mer norskopplæring være en løsning?

– I utgangspunktet tenker vi at ved hvilken som helst krise er det de som har lavest ressurser som kommer dårligst ut. Mer og bedre norskopplæring kan være noe som gjøres hele tiden. Krisekommunikasjon har et større fokus på umiddelbarhet. Når vi stengte ned Norge var det noen som fikk det med seg, men som ikke visste hva det handlet om. Hvordan skulle vi nå til disse gruppene? Hvem var det vi skulle ha som samarbeidspartnere for å nå ut til disse gruppene? Hvilke kår er det frivilligheten har?

Spesielt må man være bevisst på at mange med innvandrerbakgrunn ikke er digitale.

– Vi så før pandemien at så å si alle informasjonskanalene med kommunikasjon til staten var digitalisert. Selv om dette er en effektiv måte å kommunisere på kan det også skape barrierer, og hindre at folk får med seg viktig informasjon. Her snakker vi ikke bare om etnisitet, siden mange majoritetseldre også sliter med digital kompetanse.