Foto: OsloMet
Forsker Alida Skiple ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet mener norske myndigheter har for stor tro på at gode intensjoner automatisk fører til gode resultater i arbeidet mot ekstremisme.
I en forskningsartikkel publisert av OsloMet peker hun på fire blindsoner som har preget den norske forebyggingspolitikken i mange år.
– Det finnes en naiv tro på at alle forebyggende tiltak med gode intensjoner, er gode. Dermed videreføres de, også når forskning og evaluering peker på tiltakenes begrensinger, sier Skiple til OsloMet.
Viser til drapene på Benjamin Hermansen og Tamima Nibras Juhar
Norge har siden 2010 hatt en nasjonal handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Arbeidet har i stor grad vært lagt til eksisterende tjenester som politi, skoler, barnevern og kommunale hjelpetjenester.
Skiple mener disse tjenestene ikke har fått tilstrekkelige ressurser til å følge opp de mest utsatte ungdommene.
Hun trekker linjer fra drapet på Benjamin Hermansen i 2001 og terrorangrepene 22. juli 2011 til nyere ekstremistisk motiverte voldshendelser.
– Både i 2001, da Benjamin Hermansen ble drept, og etter 22. juli 2011 sa vi at dette aldri måtte skje igjen. Men så skjer det likevel, sier hun.
Skiple viser også til drapet på Tamima Nibras Juhar, som ble drept mens hun var på nattevakt på Kampen i Oslo sommeren 2025.
Ifølge forskeren hadde gjerningspersonen vært i kontakt med offentlige tjenester. Både fosterforeldrene og en kommunal veileder hadde meldt bekymringer til barnevern og politi.
Hun mener saken illustrerer at informasjonsdeling alene ikke er tilstrekkelig dersom ingen har kapasitet til å følge opp.
Fire blindsoner i forebyggingen
Skiple har identifisert fire svakheter ved dagens norske arbeid mot ekstremisme.
1. Samarbeidet mellom tjenestene svikter
Myndighetene har i stor grad behandlet samarbeidsproblemene mellom offentlige tjenester som et spørsmål om å dele informasjon.
Skiple mener utfordringen også handler om hvem som faktisk skal gi hjelp, og hvem som har ansvar for oppfølgingen.
Hun viser til at utsatte unge kan falle mellom flere tjenester, særlig i perioder der ordinær oppfølging er redusert.
– Hvem har ansvar for oppfølging av unge i utsatte livssituasjoner i sommerferien? Dette er et problem vi som forsker på dette, ser igjen og igjen, sier hun.
2. Midlertidige prosjekter erstatter langsiktig hjelp
Kommunene kan søke om tilskudd til tiltak mot radikalisering og ekstremisme. Men ordningene kan føre til at ansatte bruker mye tid på søknader og kortvarige prosjekter.
Skiple advarer mot at barn og unge som trenger stabile voksne, i stedet møter midlertidig ansatte og tiltak som forsvinner når finansieringen tar slutt.
3. Skolene får ansvar uten nok ressurser
Skolen har fått en sentral rolle i forebyggingen av ekstremisme. Samtidig mener forskeren at det ikke er satt av tilstrekkelige midler til å styrke bemanningen.
Myndighetene har blant annet prioritert demokratiopplæring. Skiple stiller spørsmål ved hvor godt dette treffer ungdom som allerede har falt utenfor skolen og fellesskapet.
4. Ansatte får kunnskap, men ikke tid til å bruke den
Det forskes stadig mer på ekstremisme, og ansatte i skole, Nav, helsevesen og andre tjenester forventes å holde seg oppdatert.
Problemet er, ifølge Skiple, at de ikke får mer tid til å sette seg inn i forskningen eller bruke kunnskapen i sitt daglige arbeid.
Dermed risikerer ny forskning å få liten praktisk betydning.
Kritisk til regjeringens 45 tiltak
I 2025 la regjeringen fram en stortingsmelding med 45 tiltak for å forebygge og bekjempe ekstremisme. Meldingen fulgte opp anbefalingene fra Ekstremismekommisjonen.
Skiple mener kommisjonen avdekket flere grunnleggende problemer, men at regjeringens oppfølging ikke tok tilstrekkelig tak i dem.
Hun mener forebyggingspolitikken i for stor grad viderefører etablerte tiltak, selv om forskning har vist at flere av dem har begrenset effekt.
Dermed risikerer myndighetene å gjenta de samme svakhetene i stedet for å endre hvordan hjelpen organiseres.
Advarer mot at arbeidet overlates til ildsjeler
Forskeren mener kommunale velferdstjenester bør styrkes generelt, framfor at ansatte stadig må søke om prosjektmidler.
Hun er særlig bekymret for at forebyggingsarbeidet blir avhengig av enkeltpersoner som strekker seg langt utover det stillingen deres krever.
– I dag ser vi at mye tidlig forebygging blir en oppgave for ildsjeler, der skillet mellom jobb og privatliv fort viskes ut.
Skiple peker på at slike ansatte kan bli utbrent. Når de forsvinner, kan også den viktige kontakten med utsatte ungdommer bli borte.
Hun mener myndighetene i større grad bør undersøke hvilke løsninger kommunene selv har gode erfaringer med.
Noen kommuner har blant annet egne radikaliseringskontakter i barnevernet. Skiple mener dette kan være en bedre løsning enn å forvente at alle ansatte skal ha spesialisert kunnskap om ekstremisme.
Regjeringen arbeider med en ny nasjonal strategi mot voldelig ekstremisme og terror, som etter planen skal lanseres tidlig i 2027.
Skiple håper den nye strategien vil gi kommunene bedre og mer stabile ressurser, slik at utsatte barn og unge får hjelp før problemene utvikler seg.
