Plikt til å bruke tolk?

0Shares

Etter forespørsel fra Kommunal- og regionaldepartementet har Lovavdelingen i Justisdepartementet gitt en vurdering av hvorvidt et forvaltningsorgan etter forvaltningsloven har plikt til å gjøre bruk av tolk eller oversetter i kontakt med person som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper.

Forvaltningen kan ha plikt til å benytte tolk

Lovavdelingen har kun vurdert denne problemstillingen i forhold til forvaltningsloven §§ 11 og 17 om henholdsvis veiledningsplikt og forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt ved avgjørelser som er enkeltvedtak. I forhold til begge bestemmelsene uttaler Lovavdelingen at det ikke kan oppstilles en generell plikt for forvaltningen til å tilby eller bruke tolk eller oversettelser til personer som ikke behersker norsk tilstrekkelig. Dette med utgangspunkt i at norsk er administrasjonsspråket i Norge.

Varsom med å bruke slekt eller venner

På området for forvaltningsloven § 11 kan det i unntakstilfeller og etter en streng vurdering av sakens viktighet og karakter, inntre en plikt for forvaltningen til å bruke tolk eller oversettelse. Lovavdelingen uttaler at ved denne vurderingen gjør rettsikkerhetshensynet seg gjeldene i større grad på helse- og sosialrettens område. Det nærmere omfanget av plikten beror på et konkret skjønn hvor sakens viktighet må avveies mot hensynet til forvaltningsorganets kapasitet og situasjon, jf. forvaltningsloven § 11 første ledd tredje punktum. Lovavdelingen uttaler at det i mange tilfeller bør aksepteres at veiledning gis ved hjelp av den minoritetsspråkliges slekt eller venner. Dersom det er tale om sammensatt eller fortrolig informasjon vil dette imidlertid være en utilfredsstillende framgangsmåte.

Helst ikke barn
Lovavdelingen mener at man bør vise særlig forsiktighet dersom den minoritetsspråklige har med et barn som tolk. Barn kan i slike situasjoner lett føle seg presset og komme i en vanskelig situasjon. At det må vises særlig forsiktighet, slik Lovavdelingen uttaler, innebærer at et forvaltningsorgan må vurdere bruken av barn som tolk svært kritisk. Et forvaltningsorgan kan bare benytte barn som tolk i situasjoner der det for eksempel er tale om formidling av meget enkle beskjeder. Barn må ikke benyttes som tolk hvor det blant annet er tale om sammensatte, viktige eller sensitive opplysninger.

Forvaltningsloven § 17 får bare anvendelse ved avgjørelser som er enkeltvedtak, det vil si vedtak som gjelder rettigheter eller plikter for en eller flere bestemte personer. Heller ikke her foreligger det på generelt grunnlag plikt for forvaltningen til å bruke tolk eller oversettelse. Lovavdelingen uttaler imidlertid at forvatningsloven § 17 i visse saker kan medføre en plikt for forvaltningen til å sørge for tolk eller oversetter. Dette vil være tilfelle i saker hvor forvaltningen selv igangsetter en prosess som leder fram til et vedtak av inngripende karakter, som for eksempel vedtak etter barnevernloven. I forhold til saker etter forvaltningsloven § 17 må barn ikke brukes som tolk.