Myter om familiegjenforening

0Shares

Han har undervist i norsk for fremmedspråklige i over 20 år. Under gårsdagens debatt trakk Halvorsen frem en rekke forhold som han mener er hindre for integrering, blant annet:

* 80 prosent av norsk-pakistanere henter sine ektefeller i Pakistan.

* Den pakistanskættede gruppen i Norge er åttedoblet i en periode med innvandringsstopp.

* 75 prosent av innvandringen er familiegjenforening.

– For å klare å gjennomføre denne enorme økningen av sine egne i Norge er de helt avhengig av at barn settes under et voldsomt konformitetspress. Barn av innvandrere brukes som passive brikker i en familieøkonomi, mener Halvorsen.

Her er fakta

I 2002 var det 14 200 som fikk familiegjenforening. Mindre enn 3 000 av disse kan kalles “henteekteskap” om man synes dette er et godt begrep. Det sier Lars Østby, forsker i Statistisk sentralbyrå.

Det totale antallet familiegjenforeninger brukes ofte i beskrivelsen av “henteekteskap” (i betydningen at en med innvandrerbakgrunn bosatt i Norge henter hit en ektefelle fra “gamlelandet”), slik at det gis inntrykk av at dette utgjør hovedtyngden av familiegjenforeningene. Dette er altså ikke riktig.

– Mange er opptatt av “henteekteskapenes” betyding, men nøyaktig hvor mange dette dreier seg om går ikke direkte fram verken av UDIs tall for familiegjenforening eller SSBs ekteskapsstatistikk. Vi vet imidlertid at den største gruppen er etnisk norske som finner en ektefelle utenlands, sier Lars Østby til nyhetsbrevet til Kommunaldepartementet.

I 2002 ble det gitt 13 300 tillatelser til ektefeller eller barn. Blant de andre dominerer “spesielle grunner”, som nok ofte gjelder gamle foreldre som er blitt alene. 8 500 familiegjenforeninger gjaldt voksne personer og 5 700 barn. Det ble innvilget 6 000 familiegjenforeninger fra Asia, 4 000 fra Europa (hvorav 700 fra Vest-Europa), 3 000 fra Afrika og 1 000 fra Amerika (hvorav 450 fra USA).

6 300 av de 14 200 ble gitt til gjenforening med norske statsborgere. Disse dataene skiller ikke mellom de som er født som norske statsborgere av foreldre som selv er født norske, og de som har norsk statsborgerskap, men som har en annen etnisk bakgrunn.

Østby deler familiegjenforeningene i tre hovedgrupper. Flest familiegjenforeninger gis personer fra land hvor det er mange nyankomne flyktninger. Mange har forlatt en familie i hjemlandet som de får hente etter seg til Norge. I 2002 var dette særlig Irak (1 800), Somalia (1 700) og Afghanistan (500). Innvandringen fra disse landene er så ny at det i hvert fall ikke er snakk om at det er personer født i Norge som henter ektefelle i hjemlandet. I alt er det fra typiske flyktningland 5-6 000 personer som kommer på familiegjenforening.

Neste gruppe består i hovedsak av ektefeller (og deres barn) som kommer ved ekteskap med etniske nordmenn. I 2002 ble det gitt nesten 1 000 familiegjenforeninger til personer fra Russland og fra Thailand, nesten 500 til Filippinene, vel 500 til Polen og Baltikum. Bare for disse landene kommer en opp i 3 000 personer, og knapt 2 000 av dem var voksne kvinner. Ekteskapsstatistikken viser at antallet etniske nordmenn som finner ektefelle i utlandet stiger for hvert år. Totalt (inkl. barna) kan det være mellom 4 og 5 000 i 2002.

Endelig er det familiegjenforeninger gitt til personer fra de landene hvor mange går ut fra at “henteekteskap” er vanlig. UDI har disse tallene for familiegjenforeninger i 2002: Pakistan (600), Jugoslavia (500), Tyrkia (500), Iran (300), Vietnam (300), Sri Lanka (250), Marokko (200). Av disse i alt vel 2 600 personer er det i underkant av 2 000 voksne, resten er barn.

– Flere “henteekteskap” kan det ikke ha vært i 2002 fra disse landene, og skulle jeg våge en gjetning på det totale omfanget, ved også å skjele til ekteskapsstatistikken, vil totalomfanget av slike ekteskap være under 3 000 av de tildelte tillatelser for familiegjenforening i 2002, sier Lars Østby.