Minoritetsjournalisters dekning av Rahila-saken

0Shares

Selvsagt blir også Rahila-saken dekket i et tett samarbeid mellom flere journalister og fotografer, men tre reportere som på en eller annen måte har bakgrunn fra Pakistan er blitt ganske sentrale i dekningen av Rahila-saken; Kadafi Zaman (VG), Mah-Rukh Ali (NRK) og Yama Wolasmal (Dagbladet).

Det er slett ikke tilfeldig at alle tre medier har gitt nettopp de tre nevnte reporterne i oppdrag å dekke nettopp denne saken. Dette viser at mediene har forstått noe av betydningen flerspråklig og kulturell kompetanse kan ha ved siden av journalistisk instinkt og ferdigheter, skriver Ansari.

“Den første tabben ble begått av flere medier samtidig. De første to dagene etter at saken ble kjent ble ektemannen til Rahila viet all oppmerksomhet i flere medier. Både navngitte og anonyme kilder fra Ahmadiyya Menighet ble sitert i flere medier opptil flere ganger daglig. Samtlige var opprørte og oppgitte og sa i kor: «Dette er et æresdrap».

Sladding av ektemannens ansikt bidro ytterligere til å understreke hvor redd han var de fryktløse æresmorderne i det pakistanske miljøet. Det ble aldri stilt spørsmål ved hans troverdighet. Det tok flere døgn før noen oppdaget at mannen ikke lenger var gift med den avdøde Rahila Iqbal — og at han muligens kunne ha motiver for å sverte sin tidligere svigerfamilie.

VG tok teten i «æresdrapkoret» med følgende førstesideoppslag lørdag den 4. juni: «Dødskrasj etterforskes som ÆRESDRAP». Fram til den dagen hadde kun ektemannen og kilder i Ahmediya Menigheten antydet dette. Kvelden før hadde politiet sagt at de ikke utelukket æresdrap, men på VGs desk ble dette omskrevet til et mer salgbart språk.

TV2 Nettavisen begikk en større flause. Den 5. juni kl 14:05 dukker følgende overskrift opp: «- Dyttet i elva av lastebil». Legg merke til hvordan sitatstreken markerer sikkerheten i de kildekritiske vurderinger som ligger til grunn for dette journalistiske kunstverket. Men inne i artikkelen har TV2 Nettavisen verken noen navngitte eller anonyme enkeltkilder som kommer inn under kategorier som mulige vitner, eksmannen, advokatene til de involverte, norsk politi eller pakistansk politi. Og vi lurer på hvem har sagt dette? Dette er jo et skup, en ny utvikling!

Saken var egentlig kun et referat av hva Aftenposten hadde skrevet basert på noe så konkret, gjenkjennbart og troverdig som «kilder i det pakistanske miljøet i Norge». Det er klart at TV2 Nettavisen måtte sitere Aftenposten i denne saken i sin helhet etter følgende journalistiske regel: «sjekk aldri en god historie».”

Les hele kommentaren: Medienes ære på spill