Kirken krever mykere asylpolitikk

0Shares

“Kirkemøtet ber de politiske myndigheter praktisere internasjonale flyktningkonvensjoner med raushet. Utlendingsnemnda må endre sin praksis ved behandling av utvisningsvedtak, slik at det blir vanligere med full nemndbehandling og større mulighet for personlig frammøte. Innvandringspolitiske hensyn må ikke settes foran menneskerettighetene og konvensjoner Norge har sluttet seg til.”

Dette ble fredag vedtatt enstemmig av Kirkemøtet i Den norske kirke. I vedtaket understrekes det at Kirkemøtet har merket seg intensjonene i Soria Moria-erklæringen om en gjennomgang av politikken på asyl- og flyktningfeltet, og at denne gjennomgangen må føre til en mer human flyktning- og asylpolitikk.

Kirken har innsikt

Sigrun Møgedal, leder av Oslo bispedømmeråd og tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet, har vært komitéleder for saken på Kirkemøtet.

– Kirken er svært godt rustet til å kunne ha selvstendige meninger i saker som gjelder flyktninger og asylsøkere, sier hun. – Kirken tilhører et globalt nettverk av kirker som er nærværende i alle land, og det er dessuten mange ekspertgrupper som jobber med dette i kirkelig regi. Særlig med tanke på returnering av mennesker, har vi betydelige kunnskaper om lokale forhold. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda definerer i altfor stor grad returnerbarhet ut fra informasjon de får fra myndighetene i de aktuelle landene, mener Møgedal.

– Når asyl skal vurderes, skal det anvendes et betydelig skjønn opp mot lovgivningen. Det virker som om skjønnet systematisk brukes slik at asylsøkeren selv må bevise sin rett, sier Møgedal. – Å ta mennesker på alvor betyr ikke at en skal være naiv, men organisasjoner som Noas, Nettverk mot rasisme, Redd barna og Den norske kirke har kommet med kritikk av manglende raushet i vurderingen. Utgangspunktet er vanligvis at asylsøkeren mistenkeliggjøres og at hele bevisbyrden legges på ham eller henne. Kirkens ståsted må være annerledes. Vi må heller akseptere at det er en mulighet for at vi tar feil. Og jeg vil legge til: Slikt kan vi ikke si som kirke, hvis vi ikke samtidig deltar aktivt i integreringsprosessen og skaper gjestfrihet i vår egen sammenheng, avslutter Møgedal.

Våge å være rause

Kirkemøtets vedtak sier blant annet: “Flyktningpolitikken strammes til i hele Europa, med Norge blant de land med mest restriktive lover og praksis. Gjestfrihet forvandles til mistenksomhet og angst for det fremmede, også i våre lokalsamfunn og menigheter. Dette er en utvikling som må endres. Vi trenger lover, rammer og kontroll, men utgangspunktet må aldri være at enhver som banker på vår dør, kommer urettmessig eller er en potensiell trussel. Samfunnsborgere, myndigheter og kirke må våge å være rause i arbeid for rettferd, solidaritet og inkluderende fellesskap.”

I saksdokumentet fra komiteen som arbeidet med saken under Kirkemøtet, sies det mye om barns rettigheter og nødvendigheten av at barnas situasjon får et spesielt fokus. Det beklages at deler av norsk praksis på utlendingsfeltet også her viser en svært restriktiv holdning. Mens barnekonvensjonen krever at barnets beste skal stå fremst i vurderingen, praktiseres det ofte bare en summarisk vurdering av barnets situasjon. Det at norske myndigheter i noen tilfeller velger å splitte familier ved utsendelse, blir betegnet som uholdbart og i strid med FNs barnekonvensjon.

Også i Kirkemøtets vedtak blir barns rettigheter understreket. Det samme gjelder behovet for bedre tilrettelegging for integrering av flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge. Her må menighetene bidra aktivt for at de som bosetter seg i lokalmiljøet, finner seg til rette der.