Fremmer fred og forsoning mellom Aserbajdsjan og Armenia

Frilansjournalisten Fuad Huseynzade har undersøkt om et freds- og kultursamarbeidsprosjekt i et tidligere krigsherjet område.
Foto: Privat
Frilansjournalist Fuad Huseynzade har undersøkt om religiøs og etnisk toleranse i Kaukasus, mellom to fiendtlig innstilte nabostater.
135Shares

Nabolandene har siden slutten av 80-tallet hatt et svært anspent og til tider fiendtlig forhold.

I 1988, tre år før Sovjetunionens oppløsning, startet konflikten rundt grenseområdet Nagorno-Karabakh. Aserbajsdsjanere og armenere på motsatt side av grensen havnet i etniske spenninger og pogromer som foranledning til og som del av krigen mellom de to landene.

Krigen i Karabakh endte med at armenske styrker okkuperte og annekterte området, som ble til den selverklærte staten Artsakh. Området er omstridt og regnes av FN som en del av Aserbajdsjan, hvor sistnevnte ser på området som okkupert.

Landene er teknisk sett fortsatt i væpnet konflikt, uten diplomatiske relasjoner. Ved to anledninger, i 2008 og 2016, har det vært trefninger mellom armenske og aserbajdsjanske soldater på grensen.

Fredsnarrativ

Komplikasjonene til tross, finnes det enkelte stemmer som fremmer et annet narrativ.

– Vi i Aserbajdsjan har sålangt det har latt seg gjøre forsøkt å leve i fred og sikkerhet med våre naboer og utvikler gode og gjensidige relasjoner. Vi ser at problemet ligger i en langvarig okkupasjon av vårt territorium. Som resultat av denne okkupasjonen, har mer enn en million aserbajdsjanere ble tvunget til å flykte fra hjemmene sine og blitt flyktninger, sier frilansjournalisten Fuad Huseynzade til Utrop.

– Hva er det som hindrer en løsning i denne konflikten?

– FN og det internasjonale samfunnet har vedtatt flere resolusjoner som krever en tilbaketrekning av de armenske styrkene fra aserbajdsjansk territorium, uten at disse er iverksatt. OSCEs Minsk-gruppe har de siste årene forsøkt å forhandle frem en løsning på konflikten, hvor målet er å sikre fred og stabilitet i regionen.

– Aserbajdsjan har alltid vært mot krig, og ønsker å løse Nagorno-Karabakh-konflikten med dialog og fred. Aserbajdsjan er villig til å gjenopprette sin territoriale integritet på en alternativ måte, legger han til.

Vedlikeholder monument

Huseynzades fremmer kulturelt samarbeid og toleranse, noe som er sjeldent kost i et tidligere krigsrammet område.

I artikkelen, som er publisert i pakistanske The Fortress, viser han landsbyen Sikharkh, også kjent som Maragha, hvor det finnes et armensk kulturminnesmerke.

Kulturminnesmerket ble reist i 1978, på et tidspunkt hvor Armenia og Aserbajdsjan var sovjet-stater. Monumentet skulle markere 150 år med armensk utvandring fra Persia (Iran) til Nagorno-Karabakh.

Slik så monumentet ut før krigen i Nagorno-Karabakh brøt ut.
Foto : azertag.az

Selve monumentet fått store ødelegger, ødelagt av armenerne i forkant av konflikten. Maragha ligger på aserbajdsjansk side av frontlinjen i Nagorno-Karabakh, og regnes som et område med vekslende sikkerhet. Likevel tas monumentet hånd om av lokale aserbajdsjanere, og området besøkes av turister.

Slik ser kulturminnesmerket nå, 26 år etter krigen.
Foto : azertag.az

– Aserbajdsjan har en statspolitikk basert på toleranse, og som inspirerte meg til å skrive om kulturminnesmerket.

Interreligiøs samarbeid

Han fastholder at ødeleggelsen av historiske og religiøse monumenter byr på alvorlige problemer for etablering av fred og stabilitet.

– I tillegg går det utover det interreligiøse samarbeidet, noe som gjør arbeidet i Maragha til et lyspunkt.

En statlig oppnevnt komité bestående av internt fordrevne flyktninger fra nærområdet har bidratt til restaurering, installering av gjerder og lysanlegg. En annen komité for historisk dokumentasjon satte opp et stand med fotografier og informasjon på aserbajdsjansk, russisk og engelsk.

Slik ser delen av monumentet som er restaurert av lokale aserbajdsjanere.
Foto : azertag.az

– Alle armenske kulturminnesmerker ivaretas. Et annet eksempel er St Gregor-kirken i hovedstaden Baku.

Ukjent “hverdagstoleranse”

Huseynzade fremhever at dette er noe som kommer lite frem i internasjonale medier.

– Kulturelt og religiøs toleranse har sterke grunnpilarer, rike tradisjoner og dype historiske røtter i samfunnet vårt, som og jeg ønsker at verden skal vite om.

Han kaller dette en form for “hverdagstoleranse” i et muslimsk majoritetsland.

– Etter mitt syn et positivt eksempel for andre land i regionen. Her i Aserbajdsjan er alle frie til å utøve sin religiøse tro, og vi har kirker, synagoger og moskeer.

Egenskapt multikulturalisme

– Hvordan ser du for deg at kulturen skal jobbe sammen for ytterligere dialog mellom armenere og aserbajdsjanere?

– Aserbajdsjan har alltid praktisert en form for multikulturalisme. Før krigen og før okkupasjonen levde armenere og aserbajdsjanere fredelig sammen, også når armenerne slo seg ned i Nagorno-Karabakh og andre deler av landområdet som senere ble Aserbajdsjan på 1800-tallet. Kulturelt samarbeid er uvurderlig for at vi to som naboland skal kunne knytte bånd til hverandre.

Huseynzade mener aserbajdsjanerne i Nagorno-Karabakh er mer enn villige til kulturutveksling og dialog.

– Hva med innreiseforbudet for armenere og armensk-avstammede?

– Armenerne i det okkuperte Nagorno-Karabakh regnes som aserbajdsjanske borgere. Som etnisk minoritet i Aserbajdsjan har de samme grunnlovsfestede rettigheter som alle andre aserbajdsjanere. En etnisk armener fra området kan blant annet stille opp til valg i den aserbajdsjanske nasjonalforsamlingen.

Humanitære bånd og diplomati

Ifølge Huseynzade er kultursamarbeid første steg til å knytte humanitære bånd, og kanskje en dag avklare konflikten og inngå diplomatiske forbindelser.

– Hovedproblemet er den armenske statens rolle i konflikten i Nagorno-Karabakh, og en agressiv politikk, som hindrer alle former for etablering av kulturelle, humanitære og diplomatiske bånd mellom de to naboene. Hvis den armenske staten returnerer de okkuperte områdene og de sju omliggende regioner til Aserbajdsjan, kan kulturelle bånd mellom de to nasjoner gjenopprettes. Den armenske staten burde med andre ord være klar for å skape fred og utvide sine kulturelle bånd med nabolandet sitt.