India oppfører seg urimelig og uverdig

Terrorangrepet i India har igjen åpnet et sorgens kapittel. Journalist i Utrop Saroj Chumber skriver en tankevekkende og nyansert artikkel om terroraksjonen i India i en kommentar i Utrop, men etter min mening mangler likevel en viktig del i bildet.
Attiq Ahmad Sohail, medisinstudent 5. år
Latest posts by Attiq Ahmad Sohail, medisinstudent 5. år (see all)

Folk fyrer opp av raseri etter Mumbai-terroren og demonstranter har brent pakistanske flagg. Hadde Chumber virkelig sett denne saken med nøytrale øyne ville hun ha oppfattet at indiske myndigheter har opptrådt særdeles urimelig og uverdig i denne saken. De fordomsfulle, enøyde og emosjonelt ustabile indiske politikere begynte å bebreide Pakistan for terroraksjonen umiddelbart etter denne udåden. De mente at etterretningstjenesten ISI har støttet den militante gruppen Lashkar-i-taiba.

Presidenten i Pakistan, Asif Ali Zardari, har derimot overraskende nok behandlet saken meget nøkternt. Han har påpekt at terroristene er felles fiender og ytret ønske om å få bukt med uvesenet sammen. Han har forsøkt å skape dialog i stedet for monolog og gløttet døren for samarbeid. Zardari poengterer overfor New York Times at India og Pakistan er i samme båt når det gjelder krigen mot terroristene, og mener helgens angrep der flere opprørere ble tatt vitner om at Pakistan er like målbevisste som India i kampen mot terror.

Tiden er moden for en avvæpning av den anspente stemningen. Den kroniske demoniseringen av muslimene i India har gått for langt. De lever som annenrangs borgere i India og blir daglig utsatt for diskriminering. Som en negativ ringvirkning etter det kryptiske terrorangrepet kommer den innbitte rasismen mot muslimer i India vil øke.

Jeg nikker bifallende enig med Chumber i at de nådeløse mediene må ta større ansvar og ikke gjøre vondt verre. De er i ferd med å ødelegge den bilaterale atmosfæren mellom Pakistan og India.

Jeg vet at lojaliteten naturligvis er med sitt hjemland, men man må klare å se urimeligheten til landet sitt også. Sist, men ikke minst: Det er lettere å se splinten i en annens øye, enn bjelken i ens eget.