Motstand øker mot verdens største frihandelsområde

1994 trådte NAFTA i kraft, frihandelsavtalen mellom USA, Canada og Mexico. Allerede siden den gang begynte forhandlingene om å gjøre hele Amerika til et frihandelsområde. Det var USA som tok initiativet og drev fram prosessen. Folk flest visste lenge ikke noe om dette. Et første utkast ble ikke publisert før i juli 2001. Forhandlingene ble en hemmelighet som regjeringene kun delte med rundt 500 utvalgte næringslivstopper.

ALCA er nesten en blåkopi av NAFTA. Målet er å forenkle handelen mellom medlemslandene ved å fjerne handelshindringer. Frihandelen i Nord- og Søramerika skal bidra til økonomisk vekst, flere arbeidsplasser, høyere levestandard og mindre fattigdom, som Minitererklæringen fra Quioto 2002 uttrykker det. Ideologien bak er at en markedsstyrt økonomi er den beste måten å få til utvikling for alle.

Bedrifter og investorer kan saksøke staten

Som handelshindringer regnes høye toller og nasjonale bestemmelser som miljøstandarder, sosiale rettigheter som minstelønn etc. En spesialitet fra Nafta som skal videreføres i Alca er at bedrifter kan saksøke staten for profittap eller hindringer for sin virksomhet. I løpet av Naftas første sju årene har det vært oppe 15 søksmål fra investorer mot staten, mange mot Canada som har en streng miljølovgivning.

Ethyl Corporation f.eks. ville eksportere en bensintilsetningsstoff til Canada som var påvist å være giftig og derfor ble forbudt i Canada. Altså saksøkte Ethyl Corporation den canadiske stat for 251 millioner dollar i profittap. I 1996 saksøkte avfallsselskapet Metalclad den mexikanske regjering fordi den mexikanske staten San Luis Potosi avslo gjenåpningen av et renovert avfallsanlegg. Folk i området hadde fastslått at anlegget var svært giftig. I oktober 2001 ble det gjennom en Naftadomstol i Verdensbanken (!) bestemt at den mexikanske regjering måtte betale 15,6 dollar i oppreisning.

Dårlige erfaringer med NAFTA

Den folkelige motstanden mot Alca bygger nettopp på sånne erfaringer fra Nafta. Folk føler seg overkjørt, de ser at de store transnasjonale selskaper får bestemme mer og mer og at landets innbyggerne blir holdt utenfor. Dessuten har det vist seg at NAFTAs markedsliberale modell har spilt fallitt i Mexico:


  • Den økonomiske veksten i Mexico var siden 1994 mindre enn 1% per år,
    sammenlignet med 3,4% per år fra 1960-1980
  • De nye arbeidsplassene som ble skapt i Mexiko gikk tapt i USA
    (utflagging sparer penger) og i andre sektorer i Mexiko pga økt
    konkurranse fra USA, dessuten har reallønna gått ned 23%
  • Devalueringen av pesoen, samt åpningen for import fra USA i 1994
    skjøv 8 millioner middelklassefamilier ut i fattigdom
  • 28 000 lokale småbedrifter har gått konkurs i konkurranse med
    utenlandske selskaper
  • Jordbruket er i krise etter at kornimport fra USA har ført til
    fallende råvarepriser og dette sammen med redusert statlig støtte har
    medført at 80% av bøndene lever i fattigdom, mange migrerte til byene
  • Særlig i grenseregionen mellom USA og Mexico har forurensningen
    tiltatt. Mangel på utslippsrensning har gjort at hepatitt er 2-3 ganger
    mer utbredt i denne regionen
  • Siden 1994 har 15 tømmerfirmaer/ treeksportselskaper etablert seg i
    Mexico. Nedhogging av skog har økt og dermed jorderosjonen

Mange kritikerne mener derfor at Alca er et prosjekt for å fremme amerikanske interesser, å sikre investorers rettigheter i området, mens helse, jordbruk og miljø forblir underordnet profitthensynet til de store selskapene. Frihandel kan være bra mellom likeverdige partnere, men ikke mellom land med så ulik utgangspunkt. Det er på få områder Latinamerika er konkurransedyktig. Dessuten er handelen faktisk ikke fri. USA vil opprettholde 30 milliarder dollar i subsidier for eget jordbruk, dessuten kvoter på import i sektorer der USA ikke er konkurransedyktig.

Ikke amerikansk EU

Alca går delvis mye lengre enn WTO-regelverket og minner sterkt om GATS-avtalen som også Norge forhandler om. Både Alca og Gats går inn for deregulering av økonomien og privatisering av offentlige tjenester som helse og utdanning. Alca er ikke en amerikansk EU. Alca er et 100%ig økonomisk prosjekt, EU derimot også et politisk og kulturelt. EU har nylig gått inn for å stoppe privatiseringsprosessen og utelukke grunnleggende tjenester og behov som som helse og utdanning fra markedsøkonomien.

Hvilken framtid?

I det siste har flere politikere fra venstresida kommet til makta i Latinamerika. Det spørs om Alca kan komme igang i løpet av 2005 eller om det bare blir et “mini-alca” med landene i Mellomamerika som er mer høyreorienterte (men også der har venstrevinden begynt å blåse: siden 16.mars er FMLN sterkeste politiske kraft i El Salvador). Brasilias president “Lula” er kjent som Alca-motstander. Siden han er president er han blitt forsiktigere. Han sier bare: “Jeg forhandler om Alca”. Men det kan også tolkes som en strategi for å vinne tid og som mer intelligent enn å erklære sin motstand.

Alternativer til Alca finnes det mange av. En mulighet som blir diskutert er å utvikle og styrke et indre marked innenfor de respektive landene med et høyere skattenivå og med tiltak til å verne lokal industri – etter Sørøstasias eksempel. Eller en kunne gjenoppleve og utvide Mercosur, handelsavtalen mellom Argentina, Brasil, Uruguay og Paraguay. Og ikke minst bør handel og investering ikke være mål i seg selv, men et instrument for å oppnå bærekraftig utvikling.