Ennå langt fram for kvinner

0Shares

Under sudentdemonstrasjonene i Teheran nylig kjørte en kvinne foran på motorsykkel. Plutselig hoppet hun av setet, rev av seg hodeplagget, kastet det på gaten under studentenes jubel og brente sløret. “Sløret er et symbol på kvinneunderstrykkelsen. Når kvinner nå brenner det, protesterer de mot religionens innblanding i privatlivet”, sier eksiliranske Mina Ahadi, medgrunnleggeren av Organisasjon for iranske kvinners frihet.

Som i Iran kjemper kvinner også i andre islamske land for frihet. De får neppe noen støtte fra regjeringene. Fra det internasjonale samfunn støttes kvinnene stort sett bare når protestene har en reell verdenspolitisk interesse.

I Afghanistan hvor den brutale kvinneundertrykkelsen fra talibans side har vært kjent lenge, ble denne mishandlingen av kvinnene et kjærkommen sideargument for USA for krig etter terrorangrepet 11. september. Først etter press fra FN ble det opprettet et kvinneministerium. Men utenfor hovedstaden Kabul hersker fortsatt de gamle “warlords” og religiøse ledere som holder jenter ute fra skolene og tvinger kvinnene til å bære heldekkende burka.

Hvordan kvinnenes stilling blir i Irak, vet vi ennå ikke. De religiøse lederne har stort sett ikke uttalt seg om dette, men en av dem hevdet i en radiotale at kvinnene skal bære de svarte, heldekkende slør etter iransk mønster.

Men det er også lys i horisonten. 9. juli fant den første nasjonale kvinnekonferansen sted i Bagdad etter vedtak i den provisoriske forvaltningen.

I Bagdad fant det også sted en stor kvinnedemonstrasjon i mai – den første på minst 35 år. Demonstrasjonen ble orgainsert av medlemmer av den tidligere “Forening av irakiske kvinner” som var virksom fra 1952 til 1968 da baathistene ble aktive.

Etter krigens slutt dukket det opp tallrike kvinneorganisasjoner. Målet på sikt er at alle kvinner uansett religiøs eller etnisk tilhørighet skal knyttes sammen i et nettverk: Kurdere, arabere og turkmener, assyrere, sunnitter, sjiiitiner og andre som ikke praktiserer den muslimske religionen.

Et samarbeid mellom religiøse og sekulære kvinner ser ut til å være den store sjansen i andre islamske land. Også “World Council for Religion and Peace i New York” deler dette synet og peker på at den islamske rett – Scharia – innrømmer kvinnene flere rettigheter enn den herskende sivilretten, som f.eks. medvirkning under saker om skilsmisse og ekteskap.

En bred utdanning av kvinnene er tvingende nødvendig under den verdensomfattende fremmarsjen av fundamentalistene, hevdre Azza Karam, født i Egypt, men nå leder av kvinneprogrammet “World Council for Religion and Peace” i New York. Når fundamentalistene får makt, er kvinnenes rettigheter det første offeret. Men hun tenker ikke bare på islamske fundamentalister: I USA er kampen mot abort dødbringende, i islamske land dreier det seg om æredrap og steining av utro kvinner.

De internasjonale kvinneorganisasjonene har hatt lite å si hittil. Dette skyldes mindre motsetningene i verdensanskuelse enn manglende mulighet til dialog, hevder Hillauer. Den internasjonale konferansen i Berlin, “Frauenbewegung und Zivilgesellschaft in der arabischen Welt” bød på en slik mulighet ved at både Azza Karam og andre forkjempere fra islamske land var invitert. Her ble det enighet om at kvinnerett alltid står i forhold til den generelle politiske utviklingen i landet. Eksempler ble tatt fra Marocco og Palestina.

Men de progressive tolkningene av islamsk rett og Koranens utsagn om kvinnenes rettigheter har kvinnene i Marocco ikke bare reformert familieretten. Kvinneorganisasjonene tilhører i dag de viktigste reformgruppene i sivilsamfunnet, hevder professor Rabea Naciri ved universitetet i Rabat. De uttaler seg ikke bare om kvinnenes rettighetr, de blander seg også inn i andre samfunnsspøsmål som f.eks. miljøvern. Også i de muslimske partiene har kvinnene begynt å kreve sine rettigheter. De peker stadig på at kvinneundertrykkelse ikke er en religiøs sak, men maktsyke menns påfunn.

I Tunisia er kvinnene kommet langt når det gjelder for eksempel rett til selvbestemt abort, trass i det milde diktaturet i landet. Men i Palestina går det bakover. Kvinner med lite eller intet slør kan bli utsatt for kasting med egg eller steiner. På Gazastripen bærer 99 prosent av kvinnene hijab – ikke av religiøs overbevisning, men på grunn av samfunnets tvang. Palestinske kvinner har i dag nok med å overleve og kan ikke kaste seg inn i kvinnekamp. Dessuten har de mistet troen på politikerne og de stoe kvinneorganisasjonene som er tilknyttet de politiske partiene.