Utenlandsadopterte ikke lenger utenfor rasismediskusjonen

Utenlandsadopterte må i kjølvannet av Manshaus-drapet i større grad involveres i diskusjoner rundt utenforskap og rasisme, mener kommentarforfatteren (Foto: Illustrasjon).
Foto: Tjook/Flickr
En ny debatt rundt adopterte og rasisme har kommet i gang i kjølvannet av Manshaus-drapet.

Nylig skrev Vårt Land om at politiet har styrket teorien om et rasistisk motiv bak Manshaus-drapet på sin kinesiskfødte stesøster 10. august. Samme dato mislyktes han med å utføre et terrorangrep på Al-Noor-moskéen i Bærum.

Til TV 2 sa politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby at at tekniske funn og samtaler med gjerningsmannen «støtter versjonen om at hun ble drept ut fra det gjerningsmannen oppfatter som rase fordi hun var av asiatisk opprinnelse».

Andrea Mæhlum, adoptert fra Costa Rica, tok i­ ­etterkant av terror­angrepet og drapet i Bærum 10. august initiativ til markeringen «Lillesøster – en usynlig minoritet» med UAPU (utenlandsadoptertes politiske utvalg).

Faller gjennom flere stoler

Adoptivbarn har på flere måter vært en spesiell gruppe som har falt gjennom mange stoler i diskusjoner som angår integrering, innvandring og rasisme. Flesteparten har ofte et helnorsk, eller kombinasjonsaktig navn fra fødelandet, men som regel lite eller nesten ingen kulturidentitet eller kulturbagasje.

Et overveldende flertall av adopterte har vokst opp i en norsk kultur og tilegnet seg norske kodekser fra barndommen av. De er hverken familiegjenforente innflyttere, arbeidsinnvandrere eller krigs- og politiske flyktninger. Adopterte har levd et helnorsk liv hele livet, og har ikke trengt en integreringsprosess inn i det norske samfunnet. Kort sagt har man tilegnet seg en helnorsk identitet. Å ha en annerledes utseende har ikke vært annet enn en parentes, og derav Mæhlums referanse til “usynlig minoritet”.

Når alarmen går

Nå slås alarmen etter Manhaus-drapet på sin egen kinesiskfødte adopterte stesøster. Å være en glemt gruppe i rasismediskusjonen har lenge fungert som en beskyttelse, inntil nå. For det overnevnte drapet har fungert som en katalysator for en ny selvransakelse.

Ting var kanskje ikke helt som de skulle være, under overflaten. Flere enn Mæhlum viser til at rasismen i det norske samfunnet også rammer utenlandsadopterte i økende grad. Her har vi å gjøre med en utvikling som bør vekke bekymring. At det å tilegne seg norske kodekser med annen hudfarge ikke er nok for enkelte individer i det norske samfunnet. Ser man ikke “norsk ut” er man ikke norsk uansett. Enkelte velger å ytre slike standpunkter på nett, mens andre som Manshaus tok det enda et skritt videre.

For adopterte er ryggmargsrefleksen høyere ved opplevd rasisme og rasistiske holdninger. Som adopterte nordmenn har de ingen “utenlandsk identitet” å falle tilbake på, slik det vil være tilfelle for innvandrere og flyktninger.

Christina Violeta Thrane Storsve og Diana Patricia Fynbo fra Utenlandsadoptertes politiske utvalg skriver på spalteplass i Vårt Land:

Tabuet rundt rasisme i adoptivfamilier kommer til syne ved at foreldre gjennom tidene har gitt barna sine så norske navn som mulig slik at vi ikke skal assosieres med «innvandrerne».

Minotenk-rådgiver Daniel Abimael Skjerve Wensell skrev en kronikk tidligere i vår (før Manshaus-drapet), hvor han understøttet dette synet. Videre viste han til at forskningen glemmer adoptertes situasjon i debatten om rasisme og utenforskap.

Etter Manshaus-drapet kan man konkludere at adopterte også må inkluderes i rasismedebatten, selv om det kan være ubehagelig for dem selv og familiene, som i alle disse årene har forsøkt å gi dem et best mulig og mest mulig fargeblindt liv.