En ustoppelig jasminblomstring

Ny orden: Opprøret i den arabiske verdenen har overrasket hele verdenssamfunnet. Nå ligger håpet i at Jasminrevolusjonen fører til styresett basert på toleranse, sosial rettferdighet, kamp mot korrupsjon og for ytringsfrihet.
Foto: Facebook.com
Alt startet en desemberdag i Tunisia. Nå står Egypt – og kanskje også andre araberland – for tur. 
0Shares
Noen ganger snakkes det om at begeret er fullt. Og er det noe som best kan beskrive forholdene som har ført til det største opprøret i den arabiske verden på lang tid, er det nettopp dette ordtaket. 
Lite kunne den høyskoleutdannede tunisiske gateselgeren Mohamed Bouazizi vite hva han skulle være katalysatoren for da han en desemberdag i 2010 satte fyr på seg selv utenfor et av kommunens kontorer. Han gjorde dette i protest mot konfiskeringen av frukt- og grønnsaksvognen hans, angivelig fordi han manglet en salgstillatelse. Politiets brutale behandling førte til et opprør i byen Sidi Bouzid, og senere har det gått slag i slag. Tunisia, et av araberverdenens mest velstående og stabile land, endte opp i en orgie av streiker, protester og drap. Et 23 år langt, og til tider hardhendt regime ledet av eks-president Ben Ali, endte med at presidenten måtte flykte i skam til Saudi-Arabia.
I skrivende stund er det unntakstilstand og fullt opprør i den egyptiske hovedstaden Kairo etter at opptøyene også har spredd seg over grensen og folket krever den langtsittende presidenten Hosni Mubaraks avgang. Regjeringsfiendtlige protester har  i varierende grad også funnet sted i andre arabiske land, som Jordan, Egypt og Algerie. 
Når de unge våkner
Ifølge nyhetskanalen Al-Jazeera har opprøret sin bakgrunn og direkte årsak i det den kaller for “en kombinasjonen av økende fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse, de tre kjennetegn på de fleste arabiske samfunn”. Jeg kan også legge til et annet moment: nemlig vanlige folks, og særlig de unges, lengsel etter større sosial rettferdighet og ytringsfrihet på egne premisser, ikke som et moraliserende pålegg fra Vesten. Her snakker vi om en samfunnsomveltning som er 100 prosent arabisk-laget og like radikal som omveltningen i Østblokken høsten 1989.
I mange arabiske land utgjør unge under 30 år 60-70 prosent av befolkningen. Veldig mange tar høy utdannelse, men får ikke jobb. I et land som Egypt lever nesten halvparten av befolkningen for fem dollar dagen, noe som kan overføres til praktisk talt alle andre arabiske land. En situasjon som er så uverdig som det går an å bli, men som Ben Ali´er og Mubarak´er har valgt å ignorere fullstendig. Og etter årtier med mangel på løsninger, korrupsjon og maktmisbruk har trykkokeren eksplodert med full styrke. 
USAs tvetydighet
USAs rolle så langt er usikker. På den ene side går Obama-administrasjonen ut og støtter egypternes og andre arabiske lands demokratikamp. På en annen side har jo amerikanerne historisk støttet diktatorer og andre autoritære figurer som kunne “holde orden” og se til at de ulike arabiske landene ikke falt inn i den islamistiske folden slik Iran gjorde i 1979. Slike strategier kjenner man igjen fra både Sørøst-Asia og Latin-Amerika, hvor målet den gang var å hindre spredning av kommunismen.
I tiden fremover kommer det til å bli spennende å se hva amerikanerne foretar seg. Velger man frykt og realpolitikk, eller konsensus og samarbeid med de nye kreftene som overtar i Egypt, Tunisia, og de andre landene i regionen? Det sistnevnte alternativer er uten tvil det klokeste. Utviklingen kommet altfor langt til at den kan stoppes.
Som en blomst som ikke visner, er jasminen og vanlige arabiske borgeres ønske om frihet kommet for å bli.