Langrennsportens makeover

Urnorsk, men samtidig i endring: langrennsporten har gjennom en mangfoldsvennlig og internasjonalt rettet strategi funnet sin nisje i en globalisert sportsverden, hevder kommentaren.
Foto: Claudio Castello
Langrenn er jo 100 prosent norsk tradisjon. Likevel sitter jeg med følelsen av at ting har endret seg siden Ulvangs, Dæhlies, og for ikke å si Oddvar Brås dager.
0Shares

Vi skriver mandag 7. mars. Nesten to ukers moro og heiarop er kommet til veis ende. Ski-VM er ubønnhørlig over, og både flagg og vuvuzelaer kan legges på hylla inntil neste store begivenhet.

Sett med norske øyne gikk mesterskapet strålende, både sportslig og når det gjelder å vise et positivt bilde av Norge. Der de norske medaljehåpene forsynte seg grovt av metall av edel valør, kunne utenlandske gjester nyte godt av gjestfriheten og bli med på Kollen-brølet.

Mangfoldig
VM-sjef Åsne Havnelid og staben hennes satte seg som mål å rekruttere en viss andel frivillige med flerkulturell bakgrunn. Av de 2200 frivillige som jobbet under VM hadde ti prosent utenlandsk bakgrunn, tre prosent hadde ikke-vestlig bakgrunn. Jeg velger å tro at noen ihvertfall er bedre enn ingenting, som var det opprinnelige utgangspuinktet. Flere med minoritetsbakgrunn har enten vært på plass som frivillig eller tilskuer i Kollen, eller gjennom tv-ruta blitt inspirert og motivert til større skiinteresse.

Nede i sentrum på Karl Johan kunne også mangfoldet merkes. Salgsbodene solgte nederlandske vafler og italienske pølser. Sveitsertysk som spansk som polsk kunne høres. Undertegnede fikk også gleden til å intervjue et av Venezuelas bidrag til årets mesterskap, og se et levende bevis på at langrennssporten vokser internasjonalt.

Kaksighet og gullkjole
For ikke å snakke om gullgutten selv, Petter Northug. Konkurransemennesket fremfor alle rørte ikke en eneste dråpe alkohol på flere måneder før mesterskapet. Avholdsmann eller muslim, skulle man tro? Ikke helt. Kaksig og VM-konge? I aller høyeste grad.

For en som er gammel nok til å husker de gamle trauste heltene fra 80- og 90-tallet, virker Northug som den rette representanten for en ny og globalisert langrennsgenerasjon. I en ellers urnorsk Kvikk Lunsj-setting og reneste 17. maistemning i Kollen tok han en aldri så liten innersving på svenskene gjennom show og “ydmykelse” av det blågule gullhåpet Marcus Hellner med sidelengs målpassering.

Ikke rart det er noe spesielt og nesten unorsk over 24-åringen mange kaller skisportens svar på Zlatan. Selv om Northug ikke vokste opp i et røft “innvandrerstrøk” på Malmø, så har trønderen en fandeninvoldskhet og en forakt over å tape på lik linje med en italiensk Serie A-proff. 

Gull og sølv i og utenfor skisporet
For det er noe annerledes og nytt som preger langrennssporten. Fra gamle dagers knickers, treski og ekle, men akk så obligatoriske snørrfylte målpasseringer har vi fått et kvinnelandslag som stiller opp i gull- og sølvkjoler foran 100.000 på Universitetsplassen. Ski er blitt in, kult, globalt og glamorøst nok til at store sponsorer henger seg på.

Så får vi se hva fremtiden bringer. Kanskje om femti eller hundre år så vil vi spørre oss om “hvor var du da 1,60 høye norsk-somaliske Samia vant gull og brakk hijaben i forsøket på å sette verdensrekord med 250 meter i kvinneklassen”?