Norsk fotballs svarte revolusjon

Prosjektansvarlige: tidligere fotballproff Peter Werni (t.v) og Harald Johnson (t.h).
Foto: Claudio Castello
Unge, fremadstormende og dominerende. Sjelden har afrikanere dominert såpass kraftig i Tippeligaen som nå.

Norsk fotball opplever sin afrikanske svanesang, mens fransk fotball rystes av en rasismeskandale. En avisavsløring hevder at topper i fotballforbundet ønsker å kvotere vekk mørkhudede og arabiske spillere fra 12-13-årsalderen.

Grunnlaget ligger i en rapport laget i etterkant av det franske landslagets VM-fiasko i Sør-Afrika. I rapporten som ble lagt frem i fjor kommer det også frem at sentrale personer i det franske fotballforbundet gir de afrikansk- og arabiskættede spillerne i troppen skylden for fiaskoen og bråket under VM i 2010.
Kontrast

Her hjemme er det som sagt langt lysere overskrifter å vise til. I løpet av tippeligaens fem serierunder er det scoret 129 mål, hvor hvert fjerde er blitt gjort av en spiller som har afrikansk bakgrunn. Av 129 mål er 33 satt inn av 14 forskjellige afrikanske spillere. Det betyr 25,6 prosent – eller ett av fire mål. De 14 er kommet fra Nigeria (seks spillere, Senegal (tre), Elfenbenskysten, Gabon, Ghana, Kamerun og Sierra Leone. 

Lillestrøm har Anthony Ujah, Vålerenga Fegor Ogude og Brann Kim Ojo. Molde hadde vært målløse og poengløse hvis lagets fire afrikanske nyforverv ikke hadde scoret ti mål tilsammen. Selv fjorårsmesterne, og årets sålangt store skuffelse Rosenborg, har 18-årige Mushanga Bakenga på sin side. En vaskeekte trønder med kongolesiske foreldre. Av alle topplagene er kun Sarpsborg det eneste uten afrikanere i sin stall.

Bedre talentspeiding

Talentspeider og Afrika-ekspert Stig Marius Torbjørnsen uttalte nylig til Adresseavisen at det har vært en lykke for mange klubber å hente afrikanere, og at han ser ingen betenkeligheter med å se at de får dominere såpass mye i Tippeligaen.
Selv tror jeg mye av årsaken ligger i at flere års vanskelig økonomiske situasjon i norsk toppfotball i kjølvannet av finanskrisen og en dårligere spillerproduksjon har tvunget klubbene til på bli flinkere på talentspeiding. Klubbene er blitt proffere og istedet for å gjøre panikk-kjøp i siste liten så drar klubbansatte ut i den store (og til tider uoversiktlige) fotballverdenen og gjør skikkelig research før man kjøper inn. Klubbene tenker seg om to ganger før man gjør et potensielt bomkjøp. Klima, kulturforskjeller og ensomhet i et fremmed land blant nyervervelsene er bare noen av få utfordringer som norske klubber må ha et godt utviklet støtteapparat for å kunne håndtere best mulig. 

Svekker landslaget?
 
En av ulempene med det hele selvsagt er jo at den svarte fotballrevolusjonen i norsk toppfotball “spiser opp sine egne” i form av at norskfødte spillere får det vanskeligere med spilledtid, ikke utvikler seg nok og at det svekker både klubber, alderbestemte landslag og A-landslag på lang sikt. At ikke flere hjemlige spillere dominerer i toppscorerstatistikken er bekymringsfullt og vitner om at de nyeste generasjonene med potensielle norske toppspillere ikke holder mål. Samtidig må også klubbene innse at de ikke får holde på sine svarte jubeler veldig lenge. For ghanesere, ivorianere og nigerianere er spill i Tippeligaen ofte et steg på veien til større og mer lukrative eventyr i italiensk Serie A, La Liga i Spania og engelsk Premier League.

Så, inntil videre får vi gå på stadion, følge Fotballekstra på TV2 og hygge oss over at en gruppe som så ofte forbindes med negative overskrifter i norsk presse hylles som helter av supportere og medspillere.