Kunsten å ikke overgi flagget

 
Foto: radiolatinamerika.no
Helgens EDL-demonstrasjon i Brighton viser hvor viktig det er å ha en inkluderende patriotisme som buffer mot ekstremisters forsøk på å overta nasjonale idealer og symboler.

I disse dager feirer engelskmennene det som på folkemunne kalles Englands uofisielle nasjonaldag, St. Georges. I en dag som denne holdes tradisjonelle parader, man pynter husveggen med det tradisjonelt urgamle engelske flagget (som er rødt kors på hvit bakgrunn) og uttrykker glede over å være engelskmann. Eller?

Nå har det imidlertid vist seg at dagen har blitt en samlingsdag for ekstreme og ekskluderende nasjonalister. Siden 2006 har det høyreekstreme English Defence League avholdt en årlig “March for England”- parade. Årets utgave ble avholdt i den ellers fisefine badebyen Brighton, og endte med skadde politifolk og motdemonstranter. Flere av øyenvitnene kunne overfor BBC og andre medier bekrefte om verbal trakassering av forbipasserende, bare fordi de så “uengelske” ut.

Ideologisk kapring

EDLs St. Georges-dagferiring kunne veldig lite minne om 17, mai eller andre nasjonaldager. Bytt ut is og pølse med ølstinkende casuals, steinkasting og politisk propaganda. Noe som skulle vært en dag hvor enhver som måtte føle for det kunne feire sin engelskhet, har i stedet blitt kapret til ideologiske lysskye formål.

Likevel, hvor bør vi lete årsakene til at dette har skjedd? Først og fremst bør det engelske establishment ta seg selv i nakken. Å ikke gjøre dagen til en offisiell fridag og nasjonaldag har ført til at ytterliggående krefter som EDL og BNP (British National Party) har gjort dagen til sitt. Uviljen fra både stat og moderate politiske partier for ikke å “støte” eller “krenke” har slått tilbake, og St Georges nå er ensbetydende med eder og galle.

Når nasjonaldager kapres

Et eksempel på den samme politiske korrektheten fant man i Sverige tidligere. Sveriges nasjonaldag, tidligere kjent som Svenska Flaggans dag ble først oppstartet som en feiring i 1983, men uten noe som helst historisk forankring og med lite backing fra det offisielle Sverige enn flotte taler og flaggheising fra Kung Carl Gustaf. 90-tallet kom, oh høyreekstremsimen og nynazismen var på sitt verste i vårt østlige naboland. Både flaggdagen og kong Karl den XIIs dødsmarkering hver 30. november ble behørig brukt, eller rettere sagt, misbrukt på sitt verste. På et tidspunkt var det så ille at det å ha det å ha det svenske flagget på jakkelommen ble automatisk forbundet med ideologi og rasisme.

Slik går det når et folk ikke får lov til å glede seg over seg selv, og legges en slags “korrekthetens tvangstrøye”. I Norge har dessverre også de samme rød-hvite-blå frihetsfarger blitt misbrukt. Flagget som uttrykte den samme frihetslengsel Eidsvoldfedrene hadde i 1814, har også vært brukt på tyske krigsuniformer under navnet Waffen SS Norwegen, og av folk som Arne Myrdal. 

Inkluderende patriotisme

Noe mange politikere ikke skjønner, eller misforstår er at kjærligheten til flaggen og fargene, ikke bør bety ekskludering. Tvert i mot. I Norge er vi faktisk heldige å ha en nasjonaldag som er fri for politiske kontroverser og hvor man kan vise stolthet og glede. En kan både være “god nordmann” og “mangfoldig” samtidig. 

Jeg tror det å kunne være en del av det store, samtidig som man får uttrykke sin særegne identitet er svært viktig i denne sammenheng. For det er nettopp denne følelsen som har brakt oss som samfunn videre gjennom et vanskelig år. Å fortsette i sporene av denne inkluderende patriotismen er viktig for å unngå at fremtidens Breivik´er misbruker de rød-hvite-blå farger til sitt eget grums.