Fra revolusjon til desillusjon

Nellikrevolusjonens idealer er blitt sviktet. Resultatet er økonomiske og politiske nedgangstider i Portugal som vil føre til større og større utvandring, ifølge kommentarforfatteren.
Foto: flickr.com
For 38 år siden var det en knekket økonomi, status som internasjonal pariakaste og massiv utvandring som førte til Nellikrevolusjonen i Portugal. I dag, mange år og flere knuste drømmer senere, er potugiserne igjen blitt utvandrere.

Nellikrevolusjonen, på portugisisk kjent som Revolução dos Cravos, var en tilnærmet blodløs militærledet revolusjon som startet 25. april 1974 i Lisboa, Portugal, og som spredte seg over hele landet.

Revolusjonen var slutten på et av de lengstvarende diktaturer i Vest-Europa. Portugals higen etter å beholde sitt kolonivelde førte til flere tapte kriger og en stadig mer slunken statskasse. Landet forble en internasjonal pariakaste til tross for FN-medlemskap. Hverdagens for den jevne portugiser var preget av en hard kamp om ressursene og redsel for å havne i klørne på regimets beryktede sikkerhetspoliti PIDE. Manglende politiske rettigheter og ønske om et bedre liv førte til at titusenvis av portugisere reiste vekk, særlig til land som Frankrike, Storbritannia og USA.

Ungdommens revolusjon

Først og fremst var nellikrevolusjonen et opprør fra de unge. Offiserene tilknyttet nettverket MFA, Movimento das Forcas Armadas (de væpnede styrkers bevegelse) var for det meste unge, og svært bekymrede for hvordan folk ble sendt som slakt til langvarige og etterhvert upopulære kolonikriger. Steder som Angola og Goa ble Portugals Vietnam. Og etterhvert utvandret mange unge bare for å unngå å bli sendt som slakt. Å bli tilkalt til militærtjeneste ble på som god nok grunn til å forlate landet.

Utstyrt med røde nelliker overbeviste innbyggerne de regjeringslojale soldatene om å overgi seg og støtte de unge rebellenes krav om et nytt og demokratisk Portugal.

Tilbake til det håpløse utgangspunktet

Etter revolusjonen kom en vanskelig periode med tilpasning på 80-tallet, etterfulgt av EU-medlemskap og tilgang til nye, viktige markeder som ga en etterlengtet økonomisk oppgang. For første gang på mange tiår trengte ikke størstedelen av landets befolkning å søke lykken utenfor landets grenser.

Så kom finanskrisen, og sendte ned mange portugiseres fremtidsdrømmer med et brak. Ifølge tall fra den anerkjente avisen The Economist har antallet ungdomsledige gått opp til hele 30 prosent. Samtidig har det kommet flere avsløringer om korrupsjon langt opp i høyeste regjeringshold, blant annet gjennom såkalte privatoffentlige fellesprosjekter (projeitos publicos privados) som ble startet under de gode tidene.

Grov mislighold har vært Portugals vei til fortapelse. Mange føler at revolusjonens idealer om mer sosial rettferdighet har blitt sviktet og ofret. Landet styres praktisk talt av det internasjonale pengefondets (IMF) anbefalinger, og mange føler politikerne har overgitt Portugals økonomiske selvråderett.

Utvandring blir svaret

Frustrasjonen gir seg utslag på mange måter. Noen prøver å gå i politisk kamp mens andre, særlig høytutdannede unge, gjør som sine besteforeldre, foreldre og vandrer ut. Særlig er det Brasil og de gamle potugisiskspråklige koloniene populære ankomster. 

Bekymringen er til å ta på. Når de siste tallene fra det nyopprettede portugisiske emigrasjonskontoret viser at en av ti nyutdannede prøver å finne muligheter andre steder, viser dette at idealene fra 1974 ble totalt neglisjert av den ledende politiske klassen. Istedet for å sørge for et bedre Portugal, med like muligheter for alle, så har de spekulert og fylt sine lommer med EUs strukturfond. 

Og folket, som alltids, må betale prisen.