Faste til begjær eller besvær

Sukkersyke og diabetes er et til tider stort problem i ikke-vestlige innvandrermiljøer. Nå går Diabeteslinjen offensivt ut for å få flere midler til drift av sin flespråklige opplysningstelefon.
Foto: flickr.com
Årets ramadan går midt på sommeren, noe som kan få konsekvenser for de sukkersyke.
0Shares

I går overvar jeg et særdeles lærerikt og informativt seminar på Oslo Plaza om fastemåneden Ramadan og ulemepene dette kan medføre for de som lider av type-2 diabetes. Til seminaret inviterte ledemiddelfirmaet MSD to av landets fremste eksperter på diabetes blant innvandrergrupper deler sine råd og erfaringer med leger.

Hvert år er dette et stort dilemma innenfor de ulike muslimske miljøene. Gode muslimer skal ifølge sin tro nemlig verken spise eller drikke mens solen er oppe, noe som samtidig øker risikoen for alvorlige bivirkninger som følge av diabetes betydelig. I år blir ramadan ekstra utfordrende, siden den starter 20. juli, på et tidspunkt hvor nettene er korte. Skal man da la være å spise hele dagen lang? Etter de lærdes forskrifter så skal man følge soloppgang og solnedgang i nærmeste muslimske land. Men hva er så nærmeste muslimske land? Spørsmålene er mange, og det råder mange syn om hva som er «riktig praksis».

Omgivelsesbasert og eget press

Etter skriften ser ammende, alvorlig syke, veldig unge barn, eldre som sliter med fysiske komplikasjoner eller langtidsreisende fritatt fra fasten. Men ofte viser det seg at det er lettere sagt enn gjort. Ramadan er en periode hvor man skal være ekstra åndelig, og hvor man skal kunne gå den ekstra biten. Å kunne gjennomføre fasten, uansett fysisk tilstand, blir en personlig utfordring og æressak. Hos enkelte spiller også tradisjon og press fra omgivelsen inn.

Et moment jeg fant overraskende var når det ble vist frem enkelte studier som viste fysiske og medisinske fordeler av å faste, blant annet gjennom lavere BMI (kroppsmasseindeks) hos menn i et iransk studie. Er det nå da slik at det å faste også har en medisinsk funksjon mon tro?

Klassereise med konsekvenser

I enkelte ikke-vestlige innvandrergrupper, særlig hos de fra det sør-østasiatiske subkontinentet, har hele 27,5 prosent av kvinnene diabetes type-2 og 14,3 prosent av mennene denne kroniske sykdommen, viser tall fra Folkehelseinstituttet. For mange er kombinasjonen med kostendring (fra overveldende vegetar til kjøttbasert diett) og lite fysisk aktivitet det som utgjør det negative utslaget. Stadig mere fokus på trening, deribalt deltagelse i organiserte treningsgrupper og sunnere spising sees på som svaret til problemet.

Å se kjøtt og fettruller som tegn på velstand var også normalt i Norge og i mange vestlige land for ikke så mange årtier siden. Å være tynn ble forbundet med fattigdom og hungersnød. Klassereisen som Ali og Hina nå gjør kan i verste fall koste dem helsa- og da er bevisstgjøring alfa og omega.

Samtalen er viktig

Legeekspertene la vekt på en åpen og ærlig dialog med den gruppa dette gjelder, noe jeg vil si meg absolutt enig i. Folk bør få lov til å vite konsekvensene av sitt eget valg, det å faktisk utsette seg selv for livsfare. Samtidig bør også legene tre støttende, fremfor fordømmende eller moraliserende. Her handler det nemlig om hva man selv vil. Faste eller ikke faste- that is the question. 

Så kan man håpe på at folk tar det “riktige” valget.