Symbolpolitikkens overfokus

 
Foto: radiolatinamerika.no
Tidligere har det norske samfunnet diskutert bruken av utenlandske flagg på 17, mai-toget. Nå er symbolpolitikken igjen blitt midtpunktet i saken om sykehusimamer.
0Shares

I dag, dagen før nasjonaldagen, bør man mane til ettertanke. Ettertanke over de mange (for det meste positive) endringene og nye impulser som har skjedd i Norge i løpet av de siste tiårene. Norge er ikke det samme som på 50-tallet, tilbake på 50-tallet var ikke Norge det samme som ved Eidsvollsfedrenes tid i 1814 og enda lenger tilbake, under hansatiden, da flittige tyskere holdt det norske samfunnshjulet i gang. Ting endrer seg stadig, og det er ikke å forestille seg det Norge som våre kommende generasjoner vil oppleve.

Verdier som toleranse blir stadig satt på prøve i det man kan se på som et “uenighetsfellesskap”. Skal man tåle å ha andre lands flagg i det erkenorske 17. mai-toget? Kan det ene eller andre synet oppfattes enten som politisk eller ideologisk? Og hva med majoritetens tilpasninger overfor minoriteten? 

Sykehusimamer og sånt..

Et godt eksempel på en slik situasjon er den nylige diskusjonen om at norske sykehus “kulturtilpasser” seg ved å ha imamer på plass som sjelesørgere. Ifølge LIM-leder Tina Shagufta Kornmo er dette en bommert, siden man innenfor islam ikke har en slik tradisjon.

Tina Shagufta Kornmo er talsperson for LIM.
Foto : LIM

– En ordning med sykehusimamer som det er tenkt her finnes ikke i muslimske land, ikke engang i islamske stater som Iran, skriver hun i en kronikk i VG.

I samme kronikk går samfunnsdebattanten Walid al-Kubaisi enda lenger og kaller tilretteleggingen for organisert religiøs utøvelse, samt bruk av religiøse symboler og plagg i statlige institusjoner som “misforstått multikulturalisme”.

Symbolpolitisk betinget

I iveren etter tilpasning og få absolutt alle inkludert har det offisielle Norge hengt seg fast på grenseløs symbolpolitikk. I verste fall kan man glemme sitt eget utgangspunkt og glemme hva man er i forsøket på å bli noe man kanskje ikke kan bli.

Shagufta Kornmos og Kubaisis innvendninger handler om at “vi som er de nye” egentlig ikke er et “vi”, men selvstendig tenkende individer som kan tenke kritisk. Ergo vil tilpasningen til sykehusimamer og andre religiøse aspekter i dagliglivet være negativt for de to overnevnte og andre norske sekulære muslimer. Rett til religionsfrihet, akkurat som retten til politisk frihet, handler også om retten til å ikke ta religiøse eller politiske standpunkter.

“Vi”, som i det norske samfunnet, snakker hele tiden om hijaber og imamer når det diskuteres om det nye Norge. Jeg tror at det “vi´et” som skapes her og nå, og som skal prege Norge i de neste tiårene også bør ha plass til Shaguftaer og Kubaisier, til de kritiske. “Vi” må gå vekk fra en nesten fetisjpreget blokktenkning som danner mye av grunnlaget for den nåværende integrerings- og inkluderingspolitikken. 

God 17. mai!