Foto: Claudio Castello
I disse dager er det 20 år siden diplomatiske forbindelser ble opprettet mellom Norge og en rekke av statene på territoriet etter den tidligere Sovjetunionen. Med noen av disse ble diplomatiske forbindelser gjenopprettet allerede i 1991; Russland, Estland, Latvia og Litauen. Året etter ble forbindelsene etablert med andre land som tidligere var sovjetrepublikker, men som da hadde akkurat blitt selvstendige land som står på egne føtter.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre virket besluttsom og positiv på UDs hjemmeside, da han skulle gjøre opp sitt diplomatiske tjueårsregnskap. Tonen virker preget av optimisme over at Norge har, etter beste evne, prøvd å fremme rettstaten og det liberale demokratiet.
– Våre forbindelser med landene som ble selvstendige etter Sovjetunionens sammenbrudd, har utviklet seg sterkt. Ved 20-årsjubileene som vi nå passerer, skal vi glede oss over alle positive resultater som er oppnådd gjennom forbindelsene med disse landene siden 1991-92. Samtidig ser vi fremover.
Fremskritt og stillstand
I løpet av disse årene har man vært vitne til høyst forskjellige realiteter. Enkelte land, som f. eks de baltiske landene har satset sterkt på samarbeid med Norge og Vesten, på å bygge en sterk økonomi og forholdsvis robuste demokratiske institusjoner. Land som Ukraina og Russland havner i en mellomstilling ved at de har en sterk økonomi, men svekkede politiske friheter og/eller en mer ustabil situasjon, mens landene på Kaukasus (f. eks. Aserbajdsjan) og Sentral-Asia (f. eks. Usbekistan) har en lang vei å gå. Landene her er ofte preget av autoritære eller halvdiktatoriske styresett, skjev ressursfordeling og sterkt svekkede politiske rettigheter for sine borgere.
Felles for mange av landene er en historisk mangel på demokrati. Flere gikk rett fra autokrati og føydalisme til en totalitær ideologi som kommunismen. En ny nasjonsbygging i mangfold, pluralisme og toleranse har snart foregått i en generasjon. Sannsynligvis vil man trenge en eller to til før man virkelig får se fruktene.
Godt for den norske kapitalen
Samtidig som norske utenriksstasjoner har dukket opp som paddehatter i Russland, Ukraina, Latvia, Armenia og Kasakhstan, har også norske bedrifter fulgt etter, i jakt etter nye markeder.
Statoil, som har hatt virksomhet i Aserbajdsjan siden 1992, er i dag landets nest største investor i petroleumssektoren. Russland er en av de største forbrukerne av oppdrettslaksen fra Nord-Norge. I Estland er Norge fjerde største investeringspartner (ca. 3 milliarder i importinvesteringer i 2010) og kjøper man sjokolade er det stor sjanse for at pengene går rett til Orkla, som for noen år tilbake tok over esternes sjokoladestolthet Kalev. Selv med det ellers lukkede Hviterussland er det “business as usual”. Opptil 858 millioner kroner (tall fra 2010) gikk rett i den hviterussiske statskassen etter norsk importkjøp av blant annet kjemikalier og jernvarer.
Et annet eksempel er Investeringsfondene for Nordvest-Russland og Øst-Europa, opprettet i henholdsvis 1996 og 1997 av Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND). Fondene har adminstrert beløp på opptil 120 og 150 millioner kroner, og viser at staten, gjennom de diplomatiske og politiske kanalene tilrettelegger for at Norge beholder en sterk og privilgert økonomisk posisjon.
Norsk flybensin i Riga
Et av eksemplene på denne nye norske former for “soft power” kunne jeg se i en mellomlanding i Riga i Latvia. Jeg skulle ha en brus og nærmeste butikk i terminalen var en Narvesen. Ikke langt unna var det bankreklame for Nordea. Og da flyet mitt skulle takse videre på vei til presseseminar i Istanbul kunne jeg legge merke til at alle lastebilene med flybensinen var merket med Statoil.
Kanskje er dette man i Utenriks- og Næringsdepartementene heller skulle feire? Nemlig det at Norge, mange generasjoner etter at vikingene dro med spyd, sverd og mjød ut i østerled, nå erobrer nye økonomiske territorier med smøreturer, kontraktmøter og et pennestrøk.
